Hulenes Herre

Verten ønsker velkommen, fyrer opp i vedovnen og byr på kaffe. Men der slutter likheten med de fleste hjemme-hos-reportasjer:

Hjemmet til Sverre Nøkling (58) er et par kvadrat i en frostfri steinhule på Haukelifjell.

Her er jordgulv og steintak, en sliten feltseng og tynne soveposer. Hans krypinn har naturen laget innunder en svær steinheller, midt på vinteren dekket med et tykt teppe av isolerende snø.

– Det er ikke jeg som har valgt fjellet, fjellet har valgt meg. Jeg er bergtatt, sier en av landets få huleboere gjennom et brus av buskete skjegg.

For ham er ikke friluftsliv noe han gjør på fritida, det er selve livet. Nå skal historien om det unike hverdagslivet hans vises på kino. Bak filmen står den prisbelønte dokumentaristen Fritdjof Kjæreng. Filmregissøren er med til Haukeli, der han har gått i fotsporene til hulemannen i ti år.

– Å bo i en hule er befriende basic og utfordrende, sier Sverre Nøkling. Å holde varmen er avgjørende.

Foto: Trude Blåsmo/Den Norske Turistforening

Favoritthula

Sverre har nettopp vist vei fra møtestedet ved Haukelitunnelen. Vi har gått jevnt og trutt gjennom kuling som lekte med løssnøen og ti minusgrader som rev i naseborene.

Det er om å gjøre verken å bli svett eller kald en vinterdag på høyfjellet. Sverre har trasket på et umake par ski noen kilometer, ikke langt fra kvistet løype og DNTs mest besøkte hytte Haukeliseter.

– Her er det, har Sverre endelig sagt. Jeg ville umulig ha funnet den diskré inngangen uten ham. Med stivfrosne fingre har vi krabbet ned i den råkalde hula hans, favoritten blant flere krypinn på høyfjellet.

Siden ethvert forsøk på samtale underveis har blåst bort, har nysgjerrigheten økt i takt med høydemeterene: Jeg kan nesten ikke vente med å få svar på hvordan det er mulig å takle et hardført huleliv i 30 år.

Frivillig uteligger

– Jeg kan ikke tenke meg noe annet liv, sier Sverre Nøkling etter 30 år som frivillig huleboer.

Foto: Trude Blåsmo/Den Norske Turistforening

– Hvordan holder du varmen?

– Det er om å gjøre ikke å bli våt, det er farlig. Ellers er tingen å kle seg godt, lag på lag, sier Sverre og viser til hodeplagget: en tykk turban av tre lag luer.

Han tar av seg skiskoene og skreller av sokkene. De bare tærne får varme seg foran ovnen, som han dro opp til hula på et akebrett for noen vintre siden. Et rør leder røyken ut fra ovnen og ut av huleåpningen.

Det lukter bål og tennvæske, Sverre lukter naturlig av friskt fjell. Mykt dagslys siver inn gjennom inngangen oppe på veggen. Jeg har fått isoporplater å sitte på, kulda slipper gradvis taket i kroppen.

– Hva spiser du?

– Jeg spiser alt mulig: brød, frukt, pannekaker, kjeks. Når jeg er tom for mat, tar jeg bussen ned til bygda. Der finner jeg matvarer som har gått ut på dato i containerne utenfor butikken, forklarer Sverre.

Luksus i solarium

Han bruker lite penger. Uføretrygden han får fordi han ikke klarte å tilpasse seg A4-livet med forpliktelser og faste rutiner hadde holdt til en tykkere sovepose. Men hvorfor skal han det? undrer Sverre. Han kan jo bare trekke to tynne poser utenpå hverandre.

Luksusen hulemannen unner seg, er å varme kroppen i solarium nede i bygda en gang i blant. Og når kulda er på det verste, flyr han gjerne til Syden for å bo i huler på sørligere breddegrader.

Ellers finner han det meste han trenger i bruktbutikker og containere: Skiene, den vindtette selebuksa og vottene har Velstands- Norge brukt og vraket.

– Folk kaster uforståelig masse bra ting, som jeg finner og bruker. Det gir mening for meg.

– Hvordan holder du deg ren?

– I svømmehaller kan du dusje mye for noen få kroner. Dessuten holder du bedre på varmen hvis du ikke vasker deg så mye, forteller Sverre. Om sommeren er det helt annerledes. Da kan han kaste klærne, nyte lyse netter og spise bær rett fra lyngen. Å jakte og fiske er imidlertid ikke noe for hulemannen.

– Jeg dreper ikke mine venner, forklarer han. En plastbøtte med lokk er kjøleskap. Han deler gjerne hula med mus, men maten må han ha selv.

Fridtjof Kjæreng står bak filmen om hans unike liv, som kommer på kino i mars 2010.

Foto: Trude Blåsmo/Den Norske Turistforening

Premiereklar

– Å bo på fjellet i en hule er veldig basic. Samtidig er det utfordrende og lærerikt å overleve i pakt med naturen, forklarer Sverre, som egentlig kommer fra Hjelmeland i Rogaland.

– Da jeg var ung, reiste jeg mye. Det gjorde noe med meg. Jeg innså at det er mange måter å leve livet på, jeg liker best et fritt liv alene på fjellet, sier 58-åringen. Halve livet har han vært frivillig uteligger. Han skjønner at enkelte stusser på valget.

– Husk – det er avvikerne som har brakt verden framover, ler Sverre og blar i en fersk avis som jeg har tatt med til ham. Han følger med på hva som skjer.

– Føler du deg aldri ensom?

– Nei, jeg trives i mitt eget selskap. Og jeg snakker gjerne med folk som kommer forbi. De som har lyst til å bo i hula må bare komme, sier Sverre.

– Hender det at du kjeder deg i hula?

– Nei, jeg bruker dagen på å gå turer, holde meg varm og mett. Om kvelden legger jeg meg tidlig, akkurat som dyrene. Når det er mørkt, eller når jeg ligger værfast, hører jeg ofte radio, forteller Sverre.

Han er glad i å i lese. Bøker, aviser, blader – alt finner han i rikt monn på biblioteket når han er nede i bygda. Der oppsøker han også foredrag og debatter.

– Det gir meg mye å tenke på.

Med en million arvede kroner i banken kan huleboeren flytte tilbake til bygda hvis han vil, men det er ikke noe alternativ. Sverre skal på premieren til «Snøhulemannen» i Oslo og vurderer å bygge en snøhule i nærheten. Men han skal ut av byen så fort han kan.

– På fjellet har jeg alt, ikke minst fred med meg selv. Jeg kan ikke tenke meg noe annet liv.