Klipper eller fjell - klatring er utfordrende og spennende.

Foto: Børre Torsvik/Den Norske Turistforening

Norge er et eldorado for isklatring.

Foto: Eirik Lindebjerg/NRK

Du kan buldre på alle steiner du finner på din vei.

Foto: Sune Eriksen/Den Norske Turistforening

En kampestein i fjærekanten er like god klatrearena som en flere hundre meter høy lodrett fjellvegg. Klatring byr på utfordringer for folk på alle nivå.

Hvor kan jeg klatre?

Klatrere finner du over alt, noe som betyr at det og fins tilrettelagte klatrefelt i hele Norge. Mange områder har egen fører (guidebok) som detaljert beskriver klatrefelt- og ruter.

Husk; Du finner trær, steiner og andre klatrebare formasjoner over alt. Lek i vei!

Der det fins et organisert klatremiljø, ikke nøl med å ta kontakt. Klatrere er som regel et inkluderende folkeslag som er dyktige på kursing.

For mange byr inneklatring på variert og utfordrende trening, men det er først når man kommer seg ut at klatringen virkelig er i sitt ess.

1. Klatring

Den vanligste formen for klatring utendørs kalles sportsklatring, og foregår på 10-30 meter høye klipper. Den som klatrer er sikret enten ved et topptau, eller ved at man klipper seg inn på bolter i fjellet mens man klatrer. Klatringen foregår på klatrefelt som består av flere ruter som er tilrettelagt for klatring.

Den som ønsker videre utfordring kan ta klatringen dit den egentlig hører hjemme; opp i fjellene. Store Skagastølstind i Hurrungane, eller Nasjonalfjellet Stetind i Nordland er to av mange eksempler på klatreklassikere her til lands.

2. Buldring

Et par sko og en pose kalk er alt du trenger for å begynne å buldre!

Buldring er klatring uten tau på lave høyder – klatresportens sprintdistanse.

Store steiner er ideelle for buldring, og navnet på grenen skriver seg fra det engelske ordet for store steiner, ”boulder." Er underlaget røft, kan det være greit å ha med seg ei tjukk matte (Crashpad) som tar den verste støyten ved et fall.

3. Isklatring

Isklatring krever en del kunnskap og utstyr, men kan faktisk være en behagelig klatreopplevelsee. Bruk av stegjern og isøks gjør at man kan spassere opp en ikke alt for bratt foss, omtrent som å klatre opp en stige.

Sikringen skjer ved at klatreren skrur skruer i isen oppover fossen, eller at man er sikret ved topptau. Is er mer ustabilt enn fjell, og isklatring regnes som noe farligere enn vanlig klatring.

Norge er et eldorado for isklatring, og de mange islagte fossene i Rjukanområdet tiltrekker seg islystne klatrere fra hele verden.

Klatreordliste

Foto: Eva Cecilie Simensen/Den Norske Turistforening

• Rute: Veien en klatrer tar fra bunnen til toppen av en klatrevegg.
• Gradering: All klatring blir satt inn i et tallsystem som forteller hvor vanskelig en rute er.
• Crux: En rutes vanskeligste punkt.
• Topptuau: Den som klatrer er sikret i et tau som er festet til en forankring på toppen av ruta.
• Led: Den som klatrer fester tauet til nye forankringer mens han beveger seg oppover veggen.
• Naturlig sikring: Klatreren finner selv sikringspunkter i fjellet mens han klatrer.
• Crashpad: Matte som tar unna en del av støyten når man faller i bakken under buldring.
• Spotte: En eller flere personer som står klare til å ta imot en person som faller under buldring.
• Klatrefelt: Et område med flere ruter tilrettelagt for klatring.
• Fører: En guide til et klatrefelt. Rutene er gjerne beskrevet med tekst, inntegning og gradering.
• Rappell: Nedfiring i tau.

Dette trenger du:

Foto: Vegard Breie

• Tau
• Sko
• Sele
• Hjelm
• Karabiner
• Taubrems
• Kalkpose

I utgangspunktet kan du klatre på lave høyder uten klatreutstyr. Så fort du vil klatre med tau må du låne, leie, eller kjøpe utstyret som er listet opp over. Husk; klatring i tau krever både kunnskap og utstyr, så man bør starte klatrekarrieren med et kurs.