Stiskille på Hardangervidda.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

For Lars Bjørndal (49) er den årlige turen fra hytte til hytte et av årets høydepunkter.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Med tett kontakt unngår man ustødighet i steinete terreng. Den synshemmede tar et godt tak i sekken til ledsageren.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Hvor lenge har vi gått i dag, mon tro?

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Ingalill Bartlett og Jørund Gåsemyr tar en pust i bakken etter stigningen opp fra Krækkja.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Fjellstøvlene tørker i ettermiddagssola utenfor Kjeldebu etter en lang dags marsj.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Dagens etappe på 17 kilometer er unnagjort. Slitne vandrere nyter middagen og fellesskapet på Kjeldebu.

Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Skogkledde dalsider stuper ned mot toget som snirkler seg oppover Hallingdal.

Gjengen som bare noen timer tidligere møttes i Oslo, har mye å prate om. De har ikke møtt hverandre på lenge, og alle vil oppdateres om turer, opplevelser, familie og venner.

Ikke trykk på den RØDE knappen!

Med ett suser det i høytaleren i taket over dem: «Dette er en melding fra betjeningen. Den RØDE knappen på toalettene som det står ALARM på, skal bare benyttes i et nødstilfelle og er ikke til å flushe toalettet med.»

En lav, unison humring brer seg blant turfølget.

– NSB har bare seg selv å takke. Det tyder på dårlig tilrettelegging å ha en umerket alarmknapp så nærme toalettet, sier Lars Bjørndal (49).

Lars Bjørndal er født blind. Han lever et alminnelig liv, med jobb, kone og to voksne barn. Og som mange andre liker han å gå turer i fjellet om sommeren. Den tradisjonsrike turen fra hytte til hytte i regi av idrettslaget Hodr er et av årets høydepunkter.

Idrettslag for synshemmede

Idrettslaget Hodr med base i Oslo har et bredt tilbud til blinde og svaksynte.

Siden 2009 har de arrangert årlige fjellturer. Mange av medlemmene var allerede aktive fjellvandrere etter å ha deltatt på Blindeforbundets turer. De tok slutt på begynnelsen av 2000-tallet.

– Noen år var vi uten et skikkelig tilbud, og det var sterkt savnet. Derfor satte vi i gang med en seksdagers tur fra hytte til hytte for de sprekeste, og en tur der man ligger fast på én hytte og går kortere dagsturer for de litt mindre ambisiøse fjellvandrerne, forteller leder Jørund Gåsemyr (56).

De to foregående årene har turen gått i Tafjordfjella og i Rondane. Denne gangen går turen over Hardangervidda, med start fra Fagerheim og slutt i Kinsarvik.

Naturen uten synsinntrykk

Sommerdagen tidlig i august er perfekt. En sval vind blåser i ansiktet, men varmen fra sola kjennes allikevel godt i nakken.

Små svetteperler har formet seg på panna. Sakte renner de nedover, smaker av salt. Terrenget varierer under fjellstøvlene, fra steinrøys til myr. Fra flatt til bratt. I det fjerne høres bruset av en kraftig elv. Og lukten av lyng kiler i nesa.

– Jeg opplever naturen slik jeg opplever naturen, forteller Lars Bjørndal.

– Det blir meningsløst for meg å begynne å snakke om synsinntrykk siden jeg alltid har vært blind. Derfor betyr jo ikke utsikt og farger noe spesielt for meg.

Tur i tospann

Felles for dem alle er at de deler gleden av å være på tur. Gleden over å bruke kroppen. Føle på vind og vær. Spise matpakka i godt selskap. Ta en lur i lyngen. Komme fram til en hytte etter en lang dagsmarsj og sette seg ned på trammen for å ta av de fuktige fjellstøvlene.

Det er mange små elementer som er med på å skape turglede.

Turfølget teller 15 stykker, sju synshemmede og åtte ledsagere. De som er helt blinde, er til enhver tid avhengige av ledsageren for å komme seg fram i terrenget. Turen over vidda foregår derfor i tospann, en ledsager går først med den synshemmede rett bak.

Det fysiske bindeleddet mellom dem er en bambusstav på halvannen meter. «Ledsagerkjeppen» forteller den som ikke ser, om det går opp eller ned, til høyre eller venstre.

– Med litt trening kan den kjeppen formidle det som man ville brukt mange ord for å beskrive, forklarer turleder og ledsager Tiril Andersen.

– Nå må du ta et stort skritt

Farten er upåklagelig. Det går virkelig unna når gruppa beveger seg i enkelt fjellterreng, men på denne turen opplever de alt. Fra lange flate vidder, til bratte skrenter og glatte svaberg. Flere bekker må forseres, det samme med steinrøyser. Først da går det litt saktere enn det ville gjort med en gruppe med seende.

– Ta et godt tak i sekken min nå, det kommer et ganske urete parti her. Lars slipper bambusstaven og griper tak i sekken til Tiril. Sakte setter han føttene fremfor seg, føler seg fram. Konsentrasjonen er på topp.

– Nå må du ta et stort skritt over et hull til neste stein. Lars langer ut beinet, et øyeblikk veiver det rundt i løse lufta før fjellstøvelen får kontakt med fast grunn. Etter å ha forsikret seg om at foten står støtt, skifter han tyngden og skritter videre.

Typisk nybegynnerfeil

Fremdriften på fjellet er et samspill mellom ledsager og den synshemmede. En typisk nybegynnerfeil som ledsager er visstnok å gi alt for mye informasjon. Ofte holder det med å opplyse om større steiner på stien og andre hindringer. Etter hvert går praten om helt andre ting, og ledsagerkjeppen tar seg av informasjonen om terrenget.

– Ledsager kan de fleste være, men man må ha overskudd til litt mer enn seg selv, både underveis i løypa og på kveldstid. For ledsagningen stopper jo ikke i det øyeblikket man er på trammen. På hytter ute i fjellet er det jo mange turer ut på do, og de kan være vel så krevende terrengmessig som turen vi har gått tidligere på dagen, forteller Tiril.

Mange grunner til å gå på tur

Sekkene lempes ned på bakken. Det er deilig å vite at man har kommet fram til dagens mål.

Hyttevakten på Kjeldebu blir overasket når hun får høre at flere i følget er blinde. Som mange andre de har møtt på underveis lurer hun på hvordan det er å være ute på fjelltur uten å se.

– Nei, du ser jo at vi har kommet oss hit. Det er ikke noe problem så lenge man har friske bein og flinke ledsagere, ler Jørund Gåsemyr.

Middagen fortæres i bedagelig tempo rundt bordet. Slitne bein får hvile og kroppen får tiltrengt næring. Dagens opplevelser er allerede i gang med å fordøyes.

– Jeg har veldig stor glede av å bevege meg i terrenget. Det er vel den kinestetiske sans det heter. Bare etter å ha gått en tur har man en formening om hvordan ruta er. Hvis man i tillegg får opplysninger fra ledsageren med beskrivelser av fjell og sjøer og andre ting som de ser, ja, da sitter man igjen med et totalinntrykk som gir en følelse av det landskapet man har vært i, forteller Jørund.

– Men det er mange andre grunner til at vi er ute på tur også. Man blir godt kjent med hverandre, for det er mange av de samme deltakerne som er med på turene år etter år. Vi har fått et godt forhold og en god tone, man kan si ganske mye uten at folk tar det ille opp. Vi utvikler den humoristiske sansen også.

Turer denne sommeren

Idrettslaget Hodr arrangerer hytte- til hyttetur for blinde og svaksynte i Skarvheimen og Aurlandsdalen 30. juli–3. august, og dagsturer fra Ruten Fjellstue i Espedalen i Huldreheimen 1.–5. august.

Blindeforbundet i Østfold har tur i Rondane 11.–15. august. Turene kan være fulltegnet, men sjekk for sikkerhets skyld, eller planlegg neste sommers tur allerede nå.

Vil du bli ledsager?

Det er stort behov for ledsagere til turene med blinde og svaksynte. Hvis du er turglad, har en sikker fjellfot og overskudd til litt mer enn deg selv, ta kontakt med Hodr; tiril.andersen@broadpark.no, tlf. 916 90 664, eller Blindeforbundet v/ Anna Hellstrøm, a-hellst@online.no, tlf 476 72 792.

Synshemmede har også muligheten til å være med på flere av Den Norske Turistforenings fellesturer. Kravet er at man stiller med egen ledsager og er i normalt god fjellform. Du kan søke etter turer i kalenderen på UT.no.