Det fantes en tid da fjellene splittet oss. Da berg og gedigne høydedrag barrikaderte kommunikasjonen mellom daler, bygder og byer, mange steder så totalt at man på hver side av dem utviklet egne kulturer, ja, til og med egne måter å prate på.

Slik er det ikke lenger. For ett eller annet sted på tidslinjen endret vårt forhold til fjellene seg. I dag er de ikke lenger barrierer for menneskemøter.

De har tvert imot blitt en av våre mest sosiale møteplasser. Og i noen områder møtes spesielt mange. Aller flest møtes sommerstid i Jotunheimen.

Da reporteren en solfylt julidag går av bussen utenfor Turtagrø Hotel for å vandre gjennom en av fjellområdets klassiske turruter, syder det av liv. Av samtaler på et uvisst antall språk fra fjellstua på den ene siden av veien, og latter fra teltleiren på den andre. Selv om menneskene ser vanlige ut, så oppfører de seg annerledes.

Norsk sjenanse?

Vi møter blikk, smiler, hilser, stopper for å prate. Hele skallet av norsk sjenanse er kakket av, av fjellufta, bekkesildring og synet av toppene som ruver over oss.

Og sånn skal det fortsette. I fem dager. I fem dager skal vi møtes og prate langs stiene. Først i de bratte kneikene til Fannaråkhytta, så i grønne daler mot Skogadalsbøen og på veien over elver og steinurer til Gjendebu. Så skravler vi som om vi alltid har kjent hverandre opp det fantastiske, bratte Bukkelægret, før vi til slutt møter nye bekjentskaper over turens kanskje aller største attraksjon, Besseggen.

Mellom hver av etappene møtes vi på hyttene, diskuterer rutevalg til frokost, ler av lange historier over middagsbordene og er på grensen til det selvutleverende i peisestuene etterpå.

Og selv om naturopplevelsene er fantastiske – reinflokken som passerer på 30 meters avstand, suget i magen på stupet mot Gjende og smaken av iskaldt fjellvann – så er det nettopp menneskemøtene som fester seg sterkest.
Det er et paradoks. I en tid da fjellene ikke lenger utgjør uoverstigelige barrierer mellom oss, må vi opp i dem for virkelig å møtes.

Johan Fredrik Urnes, (48), Trondheim

Går Turtagrø- Fannaråken tur/retur sammen med Nina Julia Urnes (16) og Heidi Dørum (17).

– Hvorfor jeg er her? Jeg er familiært belastet med fjellet. Bestemor kom fra Vetti gård i Utladalen sørvest for Jotunheimen. Hele familien har et sterkt forhold til Jotunheimen og fjell generelt, og jeg ble oppdratt til lyden av samtaler om klatrere og underlige fjellnavn.

Mange av disse navnene ga i begynnelsen lite mening for en bygutt, men da jeg ble større og fikk oppleve fjellene på nært hold, var jeg solgt. Det blir to til tre turer i året. Jeg blir syk og ulykkelig om jeg ikke kommer meg ut på disse. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men for meg har fjellet en slags kvasireligiøs rolle. Det representerer noe eksistensielt grunnleggende i tilværelsen, noe jeg føler at jeg mister når jeg drar tilbake til byen. Jeg truer familien med at jeg skal tilbringe pensjonisttiden under en stein i Jotunheimen. Inntil videre har de ikke tatt den trusselen veldig seriøst.

Anne-Lise Dalaune, (48), Trondheim

Jobber på dugnad med å forbedre T-merkinga mellom Turtagrø og Fannaråkhytta.

– Vi har bodd på Fannaråkhytta i fem dager nå, to karer og jeg. Hver morgen drar vi av gårde med spett og maling. Så bruker vi dagen på å lage T-er. En fantastisk jobb. Vi er ute, får brukt kroppen og ser herlig natur. Se utsikten vi har herfra. Penger får vi riktignok ikke, men kost og losji på hytta dekkes. De to kollegaene mine er pensjonister. Mange frivillige er det. Jeg er fulltidsarbeidende, men setter av en uke med dugnad om sommeren. Det har jeg tenkt å gjøre så lenge jeg kan, og har allerede sett meg ut nye steder jeg vil være med til. Lofoten er for eksempel et sted jeg har kjempelyst til å se. Sånn blir dugnadsarbeidet også en måte å oppleve ulike deler av landet på. Foruten naturopplevelsen føler jeg at det er en viktig jobb. Vi får mye skryt fra forbipasserende.

Ingunn Hjellum, 35, Stange

Går sammen med Hanne Østenstad (t.h) og to andre venninner fra Sognefjellshytta via Fannaråken til Turtagrø.

– Vi har blitt helt hekta, vi altså. Denne typen fjellferie er akkurat passe tung for oss som i utgangspunktet ikke er så turvante. Det betyr likevel ikke at vi ikke utfordrer oss selv. På vei opp hit gikk vi over Fannaråkbreen med kuling og sludd i fjeset. Som vestlendinger er vi vant til hardt vær, men det var jo også en del brattere enn vi trodde. Vi var ikke alle like høye i hatten mot toppen. Likevel var alle fire enige om at det var en fin opplevelse – til slutt. Å presse grensene litt som dette, og kjenne på følelsen av å takle utfordringene, det synes jeg er en flott

– Vi startet ved Krossbu, hvor vi først hadde en dag med brefører i Smørstabbreen. Det var en stor opplevelse å klatre rundt i isen. Så gikk vi via Leirvassbu til Gjendebu, og nå skal vi over mot Memurubu og Besseggen. Denne oppstigningen er vel blant det tøffeste så langt på turen, og det kjennes når man går med telt og bærer all mat.

Det blir litt ekstra tungt, men vi liker denne turformen og føler at vi kommer litt tettere på naturen enn om vi skulle bodd innendørs. Likeside ved turlivet. Det virker styrkende for selvtilliten og mestringsfølelsen, noe som man fint kan ta med seg tilbake til hverdagen også. Dette er den første litt lengre turen vår sammen. Fra før har vi gått en del i fjellet, men aldri i Jotunheimen og ikke over flere dager. Jeg kan allerede si at det gir nok mersmak til at det skal bli en tradisjon.
Neste år blir det Galdhøpiggen. Vi er en livlig gjeng. Det er generelt veldig mye lyd på oss – særlig her hvor vi blir så innmari gira. Jeg håper ikke andre hyttegjester synes vi er altfor slitsomme.

Atle Hanstad, (46), Nannestad

Er på tur med Erik Granheim (47), Elise Hanstad (15) og Thea Høilo Granheim (15), her på vei oppover Bukkelægret.

– Vi startet ved Krossbu, hvor vi først hadde en dag med brefører i Smørstabbreen. Det var en stor opplevelse å klatre rundt i isen. Så gikk vi via Leirvassbu til Gjendebu, og nå skal vi over mot Memurubu og Besseggen. Denne oppstigningen er vel blant det tøffeste så langt på turen, og det kjennes når man går med telt og bærer all mat. Det blir litt ekstra tungt, men vi liker denne turformen og føler at vi kommer litt tettere på naturen enn om vi skulle bodd innendørs. Likevel ligger vi på teltplasser og bruker fasilitetene ved hyttene. Å være på fjelltur er generelt en veldig hyggelig måte å være sammen på. En fin avveksling fra hverdagen. Fremdeles er det vel fedrene som drar med døtrene, men vi er alle veldig glad i friluftslivet, og jeg håper jo at Elise og Thea liker det så godt at de etter hvert drar på egne turer. Men de må selvfølgelig gjerne fortsette å ta med fedrene sine.

Melissa Aasmundsrud, (23), Stange

Hyttevakt på Fannaråkhytta sammen med blant annet broren Daniel Aasmundsrud (25).

– Det er tredje året jeg jobber her oppe. Nå har jeg vært her i to uker og har bare noen dager igjen for i år. Fannaråkhytta ligger isolert på toppen av et fjell, så hyttevaktene er her gjerne ikke lenger enn i tre–fire uker av gangen. Jeg trives veldig godt. Noen dager kan det riktignok
være ordentlig hektisk. Det er få muligheter til å stikke seg unna for privatliv, men det er en hyggelig jobb, og jeg liker godt å jobbe med resten av gjengen her. Daniel kom opp for noen dager siden. Det er koselig å jobbe sammen, særlig siden dette er eneste gangen vi ser hverandre i sommer. På Fannaråkhytta må vi hyttevakter gjøre alt. Det er vi som lager mat, baker, vasker og holder hytta i orden. Vi er også breførere og bytter på den daglige jobben med å føre folk over Fannaråkbreen. I år har vi hatt jevnt med besøk hele sesongen. Vi har 32 sengeplasser, men en natt hadde vi 80 gjester. Da var det skikkelig fullt. For å få plass til alle, har vi blant annet måttet rydde ut av matlageret. Der inne er det plass til syv stykker. Syv gode venner, vel å merke.

Eva Ortega, 36, Spania

Går gjennom Jotunheimen sammen med Oscar Santin (38).

– For en natur! Og så flinke dere er til å bruke den. For oss var det litt tilfeldig at vi endte opp akkurat her. Vi ble anbefalt Jotunheimen og dro litt på måfå. Vi er på ingen måte skuffet. Faktisk er dette blant de fineste områdene vi har sett noen gang. For oss blir prisene deres litt i overkant. Derfor bor vi for eksempel heller i telt enn på hytte. Fordelen med det er at vi kan sitte her oppe, ti meter fra leiren, med utsikt til Besseggen, og nyte ettermiddagssola etter at alle andre har gått ned til hyttene. Ikke så verst, det heller.

Kikkan Elvestad, 59, Røyken

Går Besseggen med ektemannen Martin Elvestad (59).

– Vi har dratt opp hit etter å ha tilbrakt mesteparten av sommeren på hytta ved Risør. Det er kystlivet som er sommer for oss. Vi har egentlig aldri gått i fjellet sånn ordentlig. Men sønnen vår er ivrig fjellmann og har anbefalt oss denne turen lenge. Han har sagt at om du skal gå én fjelltur i Jotunheimen, så skal du gå Besseggen. Og vi må jo si oss enig med ham i at dette er flott. Det er fantastisk å se utsikten åpne seg etter hvert som vi beveger oss nordover. Vi går og gisper av landskapet for hver nye topp vi passerer. Likevel gruer jeg meg til å gå ned selve eggen. Har litt høydeskrekk, skal innrømme det. Vi har sittet her på toppen en stund nå, og de ser ganske skremte ut, de som kommer opp. For litt siden passerte en dame som nesten var i oppløsning.

Lars Åge Hilde, (52), Bestyrer på Gjendebu

Synes det er et privilegium å møte så mange hyggelige gjester.

– Jeg har vært hyttebestyrer i 31 år. Når man først skal ha en jobb, er dette et godt valg. I hovedsak fordi man treffer så mye trivelige folk. Å være sosial er da også det viktigste kriteriet for en hyttebestyrer. Du må virkelig like å omgås både kjente og ukjente, til dels veldig tett. Ikke minst lever betjeningen sammen som en familie. Det kan jo være utfordrende, men er mest hyggelig. Det er jo kremen av norsk ungdom vi har her, og det er utrolig moro å få jobbe så tett sammen med unge. Gjestene er og blir likevel hovedmotivasjonen min for jobben. For meg er det et privilegium å møte folk i fjellet. De fleste som kommer hit er positive og fornøyde, noe som er et strålende utgangspunkt for å kunne slippe hverdagen og åpne seg mer opp enn ellers. Mange har jeg fått et tett forhold til. Jeg kan knapt bla i en avis uten å lese om noen jeg kjenner fra hyttene, og da snakker vi om alt fra vanlige folk til politikere og milliardærer. Det har blitt mange lange samtaler på tunet og i peisestua.
Hvorfor jeg søkte til fjellet i utgangspunktet? Det må være det fysiske og mentale velværet man får av å være ute. For meg tar det bare 40 minutter med vandring før endorfinene tar over sinnstilstanden. Det fungerer alltid, enten jeg er fornøyd i utgangspunktet, sliten eller forbanna. Fjellet er rett og slett et helt fantastisk antidepressiv!

Møt fjellfolk

Fjellet er fullt av møteplasser, enten du bare vil gå tur eller jobbe.

På kurs: Har du lyst til å lære noe nytt i sommer, sammen med andre fjellfolk? Turistforeningen arrangerer flere hundre kurs, og alle kan finne noe de synes er spennende. Du kan velge mellom yogakurs og budeiekurs, fluefiskekursog klatrekurs, GPS-kurs
og fotokurs, kajakkurs og brekurs. På kursene blir deltakerne ekstra godt kjent med hverandre. Her finner du oversikten over alle kursene i sommer.

På dugnad: Takket være den frivillige innsatsen fra engasjerte medlemmer kan DNT tilby et flott nettverk av stier og hytter. Tusenvis av entusiaster bruker ferie og fritid på å snekre, male og rydde
på hyttene, og varde og merke stiene. Mange synes dette er en meningsfull og sosial måte å være i aktivitet på. Vil du bidra? Ta kontakt med din lokale medlemsforening eller søk etter dugnadsoppdrag..

I flokk og følge: Hvis det rykker i fjellfoten og du ikke har noen å gå sammen med, så fortvil ikke. Turfølget er der hvis du har lyst. I hele sommer arrangeres det fellesturer med leder, med lette, middels og krevende vanskelighetsgrader. Ungdomsturer, turer for alle, singelturer, sykkelturer eller seniorturer, valget er ditt. Turlederne er erfarne og kvalifiserte folk som leder deltakerne trygt til målet. Velg en tur i kalenderen eller ta kontakt med turistforeningen/ turlaget der du bor.

På hyttene Har du ikke truffet fjellfolk mens du er ute og går, treffer du dem i hvert fall på hyttene. På de betjente hyttene sitter man ikke ved hvert sitt bord som på et hotell, her blir man benket sammen ved middagen. Praten fortsetter ved peisen om kvelden, om turen man har gått, om det gjenstridige gnagsåret og om morgendagens vær. På selvbetjeningshyttene er samarbeid et nøkkelord, om vannhenting, vedfyring og middagslaging. Hytter over hele landet finner du på UT.no.

I fjelltreffen: Ønsker du å treffe fjellfolk og kanskje en livs- og turledsager, kan Fjelltreffen være stedet for deg. Kontaktspalten ble opprinnelig startet i Fjell og Vidde for å gi folk mulighet til å skaffe
seg turfølge, men utviklet seg raskt til noe mer: Folk søkte varig turfølge, og flere har hatt hell og lykke med seg på den veien. På Fjelltreffen treffer du garantert turfolk, det er kun medlemmer som har mulighet til å legge inn en annonse. Se fjelltreffen.

På sommerjobb: For mange unge er det en drøm å få jobbe på en betjent hytte. Sommerjobben består i praktiske oppgaver som å dekke bord, servere, fylle termoser, steke vafler, gjøre rent, stå i resepsjonen og mye mer. Ikke minst treffer du masse hyggelige fjellfolk. På fritiden har du turterrenget rett utenfor døra. Du får lønn, kost og losji. Jobben søker du ved å kontakte medlemsforeningene eller de betjente hyttene direkte. Hyttevakt på selvbetjeningshyttene kan også være en mulighet for deg som har lyst til å jobbe (ulønnet) i fjellet.