Kari Finborud.

Foto: Kjell Inge Søreide

– Jeg ønsket meg sommerjobb i fjellet og kontaktet Bergen Turlag i 1990. De trengte hyttevakt på Hadlaskard, eller hyttevert, som det heter nå.

Trives best tidlig i sesongen

De første årene var min far med på jobb som hyttevakt. Han var selv fra Røros og hadde alltid vært glad i fjellet.

– Jeg tar som regel den første økten som hyttevert og trives best tidlig i sesongen når trærne nylig har sprunget ut og naturen er frisk og ung. Da er det også mindre trafikk her inne, forteller Kari.

– Blant de første vandrerne kommer det ofte mange utlendinger. De er så trivelige og hjelpsomme. Utlendingene følger helst de vante stiene. Dermed ligger store fjellområder urørt for menneskeføtter.

Besøk av venner, familie - og en kajakkpadler!

– Jeg har nevøer og nieser som har besøkt meg, og de har virkelig forstått gleden av friluftsliv gjennom turene hit. Så har jeg venninnen Beate Bergstrøm fra Førde, som har vært med på Hadlaskard de siste 14 årene.

– Tidligere fikk jeg besøk av Bjarne Stavenes, som ledet tematurer på vidden. Han var dyktig innen botanikk og bergkrystaller, som han fortalte om på sine turer. Han var grytidlig oppe om morgenen og hadde sin egen rolige stund. Jeg lyttet og lærte mye av ham.

– Et par år på rad kom det en kajakkpadler forbi. Han hadde padlet inn Tinnhølen og fortsatte ned Veig til Eidfjord. Valurfossen måtte han nok bære kajakken forbi.

«Ronja Røverdatter» kom barbent

– Det morsomme med rollen som hyttevert er de ulike stemningene på hytten om kvelden. Stemningen skapes av de mange forskjellige besøkende. Vi spør normalt ikke, hva vi jobber med når vi møtes på hytten, og legger en side av livet bak oss, mens vi sammen skaper en stemning med nye ansikter fra ulike kanter.

Kari sier at alle blir så hyggelige i fjellet.

– En gang kom det en «Ronja Røverdatter» gående barbent med en liten taske. Slik hadde hun gått i tre uker. Jeg har møtt mange slike særegenheter opp gjennom årene.

Karis topptur-tips

HÅRTEIGEN: En langtur unna Hadlaskard ligger Hårteigen, fjelltoppen som er synlig fra store deler av Hardangervidda.

Foto: Eirik Lindebjerg/NRK

– Store Grananut og Kisteskarnuten er bare helt fantastisk, og her må jeg stadig tilbake.

– Når jeg går inn til Torehytten, er det også utrolig fint å ta av fra hovedstien og følge ravinene opp lien siste stykket før vannet som ligger ved hytten.

– Jeg har kommet meg på Hårteigen to ganger. Det er en langtur jeg bare kan gå på stille dager der jeg planlegger grytidlig avmarsj.

• Les: Sommernatt på Hårteigen
• Turforslag: Hardangervidda på tvers

Nye hytter og nye generasjoner

I løpet av 22 somre på Hadlaskard har det skjedd mye på Hardangervidda.

– Det har vært morsomt å følge med utbygginger på hytter som Stigstuv, Sandhaug og Hadlaskard. Jeg husker ulykkespåsken 1968, da jeg lå værfast på Stigstuv. Det har vært godt å se nye generasjoner ta over stellet av hyttene når de gamle må takke av.

Under Gro Harlem Brundtlands tid som miljøvernminster ble Dagali-Veigvassdraget trukket ut av utbyggingsplanene. I 1978 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet.

– Det var uhyre viktig at de fikk opprettet nasjonalparken. Naturområdet er fritt for kraftreguleringer, slik at vi kan nyte dette fantastiske fjellandskapet med alle sine kulturminner uten forstyrrelser, sier Kari Finborud.

Hvilken vei går du vanligvis til Hadlaskard?

– Jeg har kommet hit fra mange kanter, som regel kommer jeg inn Veigdalen fra Hjølmoberget ovenfor Eidfjord. I år vandrer jeg inn fra Halne.