Går det an å finne villmarkseventyret i Vestfolds åkerland? Bli med på en liten vannvei, der beveren er konge, og vi helt åpenbart er på feil plass.

«– Skal dere helt til Tønsberg? Og så har dere ikke
sykler en gang? – Nei, men vi har luftmadrass.»

En sen kveld finner jeg en blå strek på kartet. Den starter et par kilometer vest for Holmestrand, går så sørover i en trang, grønn kile, før den til slutt ender i Tønsbergfjorden.

Vi må ta beina fatt til Sørby før vi kan begynne padlingen.

Foto: Mikkel Soya Bølstad

Galskap?

Foto: Mikkel Soya Bølstad

... eller lykke?

Foto: Mikkel Soya Bølstad

Eventyrlig reise inn i Vestfolds grønne jungel av edelløvskog – en av våre mest verneverdige skogtyper.

Foto: Mikkel Soya Bølstad

Vi padler inn til Tønsberg i skumringen.

Foto: Mikkel Soya Bølstad

«Ekspedisjon» på luftmadrass

Håkon og jeg bestemmer oss for å utforske vassdraget. På luftmadrass.

Noen ganger ser en tur bedre ut på tegnebrettet, enn i virkeligheten. Men det er vi lykkelig uvitende om, Håkon og jeg, der vi står lattermilde i det sommergrønne jordbrukslandskapet.

Vi presser oss inn i våtdraktene og pumper opp de knallrøde luftmadrassene under undrende forbipasserendes påsyn.

Allerede ti meter innover i det skitne, ankeldype vannet, stoppes vi av ugjennomtrengelig vegetasjon. Vi må ta beina fatt og håpe på bedre forhold lenger sør.

Voksne menn i tett krattskog

– Skal dere helt til Tønsberg? Og så har dere ikke sykler engang?

Den blide damen i kjørestol vi møter på den idylliske landeveien sør for Skjeggestad, smiler.

– Nei, men vi har luftmadrass, sier Håkon og nikker til de oppblåste lefsene vi bærer under armen. Hunden hennes ser skeptisk på oss.

I Sørby forlater vi landeveien og oppslukes av tett krattskog.

Nede i den vesle dalbunnen får vi øye på elva igjen. Så sitter vi der, to voksne menn i våtdrakt, drivende bedagelig gjennom granskogen på hver vår madrass.

Vi gliser til hverandre og ler – dette er nesten for lett.

Smilene stivner kort etter. Vi er på vei inn i Kong Bevers rike. Vestfolds jungel av edelløvskog lukker seg rundt oss, frodige kjempebregner stryker oss over skulderen, og krokete mosegrodde røtter stikker ut av brinken.

Nede i elvas utgravde renne i de næringsrike avleiringene forsvinner vi i en villmark de færreste opplever. Vannet veksler mellom grunne strekk på få centimeter til bunnløse dyp, godt hjulpet av beverens entreprenørvirksomhet.

Vi smyger oss under veltede trær, krabber over beverdemninger og må nå og da klatre opp over den gjørmete elvebrinken for å passere de verste hindringene.

Våknet av gryntende grevling

Det går uendelig langsomt framover. En liten granplantasje dukker opp som en øy i det grønne villnisset og gir plass til det lille teltet.

Jeg våkner midt på natta av en gryntende grevling, men sover ellers godt på det oppblåsbare, røde natteleiet.

Gjennom det neste strekket ligger høydekurvene tettere på kartet. Det betyr for lavt vann til luftmadrassferd.

Vi tar beina fatt igjen, passerer frodige jorder, vandrer gjennom lysegrønne søylehaller av bøketrær og får kaldt vann i sommervarmen på en liten gård.

VIDEO: Se selv - Håkon og Mikkel på luftmadrasser!

Én kilometer før Storelva velger vi å ta favntak med elva igjen.

En umiskjennelig lukt av kumøkk fra vannet når neseborene, men abstraherer vi fra det og alt det rare som bøndene har kastet i elva, er det i og for seg ganske idyllisk her nede i renna, tre–fire høydemeter under landskapet over oss. Ikke det at vi tenker så mye over det, der vi kaver oss nedover: klatrende, svømmende, drivende og med en moral like lav som vannstanden.

– Endelig framme ved Storelva. Dette har vi hatt våte drømmer om lenge! Jeg ser på Håkon som blir dradd sakte av gårde i den stille strømmen.

– Oho-ho, nå kan vi drive helt til Tønsberg, gliser Håkon.

Men det kan vi ikke.

De siste kreftene mot Tønsberg

Mens de første ringene på vannet vokser inn i hverandre fra det begynnende regnværet, konstaterer vi at de billige våtdraktene våre ikke er varme nok til padling med bakenden i vannskorpa i timevis.

Elva vider seg ut, fjorden åpner seg til slutt foran oss, og lysene fra Tønsberg dukker fram i skumringen.

«Motsjøen over fjorden suger de siste kreftene før vi klatrer opp på gjestebrygga som to våte hunder.»

Vi rekker ikke siste tog hjem.

Følg artikkelforfatter Mikkel Soya Bølstad på nye eventyr på villglede.no.