Fottur til Hardangerjøkulen og Blåisen fra Finse Stasjon

Denne turen starter fra Finse stasjon og følger sti sørover til foten av Blåisen. Dette er en av utløpsbreene til Hardangerjøkulen og ofte ett uganspunkt for brevandring om sommeren.

Breer i hele verden trekker seg tilbake som følge av klimaendringer. Dette gjelder også Hardangerjøkulen. Det som styrer breenes utvikling er massebalansen. Dette er balansen mellom hvor mye det snør om vinteren og hvor mye det smelter om sommeren. Målinger av massebalanse på Hardangerjøkulen begynte allerede i 1963 og en av de lengste måleseriene fra breer i Norge kommer fra Rembesdalskåka på sørsiden av jøkulen.

De fleste breer kan deles i to områder. I den øverste delen vil det falle mer snø om vinteren enn det smelter bort om sommeren. Den ekstra snøen omdannes til is. Isen siger sakte nedover fjellsiden, og i den nedre delen av breen smelter det mer om sommeren enn det faller snø om vinteren. Grensen mellom disse områdene kan variere over tid, men gjennomsnittshøyden den ligger på kalles likevektslinjen. Hvis breens massebalanse er i likevekt, smelter det bort like mye is og snø som det dannes over en gitt periode.

I perioden 1965–2007 la Hardangerjøkulen i gjennomsnitt på seg over ca. 1600 m.o.h. og smeltet under denne høyden. Likevektslinjen faller omtrent sammen med grensen for hvor all snøen smelter bort fra overflaten om sommeren. Hvis du vil se blåis, må du holde deg lavere enn likevektslinjen og ta turen mot slutten av sommeren når det meste av vintersnøen har smeltet.

Dette varierer også fra år til år. Noen år kan områdene med blåis gå helt til toppen av breen, andre ganger ligger det snø langt ned på breen selv ved slutten av sommeren. Breen beveger seg sakte, og det tar noen år før man kan se noen større endringer i breens størrelse. Men over tid betyr endringer i likevektslinjen at breen krymper eller vokser.

Hvis det blir varmt nok om sommeren, eller det blir mindre snø om vinteren, kan likevektslinjen flytte seg høyere og til slutt nå toppen av Hardangerjøkulen, som ligger på 1854 m.o.h. Det betyr at det ikke lenger finnes områder der det dannes mer is enn det smelter. Massebalansen for hele breen vil være negativ, og den vil sakte men sikkert forsvinne.

Med dagens framskrivinger av endringer i klima som gir opptil 2–3 C grader økning i temperaturen vil Hardangerjøkulen kunne forsvinne innen år 2100. Dette betyr at forventet økning i nedbør sannsynligvis ikke er nok til å kompensere for økt avsmelting.

UiB/Turspor: Kerim Nisancioglu

----------------------------------------------------------------

This trip starts from Finse Station and follows the trail south toward the foot of Blåisen. This is one of the outlet glaciers from Hardangerjøkulen and is often a starting point for glacier walks in summer.

Glaciers all over the world are retreating as a result of climate change. This also applies to Hardangerjøkulen. What determines a glacier’s development is its mass balance — the balance between how much snow falls during the winter and how much melts during the summer. Measurements of mass balance on Hardangerjøkulen began as early as 1963, and one of the longest glacier measurement series in Norway comes from Rembesdalskåka on the southern side of the ice cap.

Most glaciers can be divided into two zones. In the upper part, more snow falls in winter than melts in summer. The excess snow gradually transforms into ice. The ice then slowly flows down the mountainside, and in the lower part of the glacier, more melts during summer than accumulates during winter. The boundary between these two zones can vary over time, but its average elevation is called the equilibrium line. When a glacier’s mass balance is in equilibrium, the amount of snow and ice that melts over a given period equals the amount that forms.

During the period 1965–2007, Hardangerjøkulen on average gained mass above approximately 1600 meters above sea level and lost mass below this elevation. The equilibrium line roughly coincides with the boundary where all the winter snow melts away from the surface during summer. If you want to see blue ice, you need to stay below the equilibrium line and visit toward the end of summer, when most of the winter snow has melted.

This also varies from year to year. Some years, areas of blue ice can extend all the way to the top of the glacier; in other years, snow may remain far down on the glacier even at the end of summer. Glaciers move slowly, and it takes several years before significant changes in size become visible. Over time, however, changes in the equilibrium line mean that the glacier either shrinks or grows.

If summers become warm enough, or winters bring less snow, the equilibrium line may move higher and eventually reach the summit of Hardangerjøkulen, which lies at 1,854 meters above sea level. This would mean there are no longer any areas where more ice forms than melts. The glacier’s overall mass balance would be negative, and it would slowly but steadily disappear.

According to current climate projections indicating a temperature increase of up to 2–3°C, Hardangerjøkulen could disappear by the year 2100. The expected increase in precipitation will likely not be sufficient to compensate for the increased melting.

UiB / Turspor: Kerim Nisancioglu