Dette er en flott tur for deg som vil ha en fin rymetur med stigning eller for deg som vil ha en real skautur i flott norsk natur med både utsiktspunkt og husmannsplass.
Turen kan også gås fra Paulen, som speideren gjør stadig vekk. Se sti på kartet. Du kan også starte turen på Drivenes/Vollan og gå traktorveien derfra. Se kartet. Byggene på husmannsplassen Slottet ble forresten flyttet til Vollan ca år 1900.
StibeskrivelseParker i Driveneskleiva ved bommen. Gå inn anleggsveien til masseuttaket, men etter to tre hundre meter tar du første vei til høyre opp dem gamle skauveien som du følger en kilometer. Ta første vei til høyre i neste kryss også. Etter ca 100 meter kommer nytt stilkryss og du tar til høyre og havner til høyre / sør for høyspentlinja. Her er veien smalere, men en ser at det stadig er firhjulinger på veien. Denne veien følger du noen kilometere helt til masta. Her slutter veien.
Ved masta er det flott utsikt mot Steinsfossen, tømmerrenna og Grovane.
Så går du ca 6-700 meter tilbake og passerer under høyspenten nok en gang. Gå til den krappe svingen ca 100 meter etter du har passert høyspentlinja. Stien til Slottet husmannsplass som er merket på kartet ligger ned neste bakke, men er nesten umulig å finne. Gå derfor ned stien til høyre rett før du kommer inn i svingen på skauveien. Merket. Du finner husmannsplassen ca 500 meter fra skauveien.
Imponerende mange ruiner som står igjen. Se bildene.
Paulenbakken - Hoppbakken i Paulen
Christiansand Ski- og Skøiteklubb som ble stiftet 5/3-1875 og Oddersjaa ble stiftet 1893. Klubbene ble slått sammen til Christiansand Ski- og Skøiteklubb Oddersjaa i 1897.
Setesdalsbanenen som ble åpnet i 1896 gjorde muligheten for å bygge en skibakke i byens «umiddelbare» nærhet mulig.
Paulenbakken skulle bli en storbakke med mulighet for lange hopp.
Den 5. og 6. mars 1898 var det første landsrenn i bakken. Lengste hopp ble kun 13,5 meter, noe som var en stor skuffelse. Arrangøren bestemte seg derfor ikke å dele ut noen kongepokal. Prestasjonene var altfor dårlige til det. Deltakerne og publikum kom opp med Setesdalsbanen.
Brødrene Olaf, Martin og Knut Røinås som bodde i nærmiljøet, hadde senere hopp på 25-30 meter. Kanskje bakken da vær litt bygd om?
Det siste offisielle hopprennet ble arrangert den 16, mars 1902 med påfølgende premieutdeling i Paulenhytta.
Husmannsplassen Slottet
Det var eieren av Paulen som reiste husmannsplassen Slottet i 1850. Det bodde husmenn på Slottet i om lag 45-50 år, d.v.s. frem til århundreskiftet. Om det var Åsmund O. Grovane eller Nils Johnsen Robstad som eide Paulen i 1850 årene, er noe usikkert.
Det er imidlertid sikkert at det var Gunner Olsen f. 1799 som var den første husmannen på Slottet. Slekta hans bodde her i de 40-50 årene som bygningene sto frem til de ble flyttet til Vollane (nede ved den største gården på selve Drivenes).
Gunner Olsen hadde først vært leilending (husmann) i Paulen fra 1828 inntil han overtok slottet ca. 1850. Han var sønnen til Ola Gunnarson Monen og han var gift med Ingjerd fra husmannsplassen Monen under Drivenes.
Etter datidens forhold måtte plassen Slottet være ganske stor. Vi kan lese at i 1865 kunne de fø
1 hest, 4 kyr, 10 sauer og 7 geiter. De sådde 1,5 tønner blandingskorn og 2 tønner poteter.
Gunner Olsen var gift med Guri Olsdatter f. 1793. De fikk sju barn. Her er litt mer om barna: Tone Sørine føldt 1837 var hjemme og hjalp moren med husarbeide til hun flyttet til Vollane i 1875. Den femte av barna het Torborg født 1833 og var hjemme og hjalp faren etter at moren døde i 1870. Hun bodde alene på Slottet helt til bonden på Drivenes, Eivind Robstad, ved århundreskiftet flyttet husene ned til Vollane. Guttene freiv i skauen og arbeidet på saga på Drivenes. Det fortelles lite om barna ellers.
(gjengitt fra en lapp som hang på husmannsplassen til 2017/2018)
Bok om livet på husmannsplassene i Paulen-området (fra Vennesla tidende)
Mine tippoldeforeldre ryddet seg en plass på toppen av fjellet du ser bak kraftstasjonen på Steinsfossen. Det var en fryktelig tungvint plass, men det var for at mannen Gunner, som var leilending i Paulen, skulle få enklere vei til arbeidet, forteller Røinås. Gunner jobbet nemlig på Drivenessaga, og måtte hver dag over det bratte fjellet for å komme på jobb.
I stedet ryddet altså ekteparet, i en alder av 57 og 52 år, seg en plass på toppen, kalt Slottet. Her bygget de hus, og hadde både hest, sauer og geiter, og var selvberget.
– Det sies at kona Guri var fryktelig sterk. Det var så bratt opp dit, at man måtte holde seg i trærne for å komme opp, men hun hadde klatret opp med en 50 kilos melsekk på ryggen, smiler Røinås, som har fått laget ei flott stivpermet bok. Den har tittelen «Mellom Iveland & Vennesla», og gir, foruten slektsgranskingen, glimt og fortellinger fra livet på husmannsplassene i området.
Knudane, Vollane, Paulen, Slottet, Tellhaugane og Kuarstøl er steder hvor det var yrende liv med barn og dyr og husfolk.
– Jeg har funnet ut gjennom dette arbeidet at jeg har slekt som har bodd på alle disse husmannsplassene. Det har vært veldig moro å oppdage, sier Røinås, som fra før er leder for Kringsjås Venner. Han er «eksperten» på livet på Kringsjå, og har også dette med i boka, men det er viet stor plass også til stedene som omkranser kraftverket.
Tatt av de underjordiske
Folkene som bodde på disse husmannsplassene strevde for å få endene til å møtes, og det finnes mange beretninger om drukningsulykker, barnedød og til og med om å bli tatt av de underjordiske.
– De trodde som spikeren på at Tellef i Knudane ble tatt av de underjordiske, sier Røinås og forteller historien. En høstdag i 1761 var kona Gunvor en tur til Grovane. Da hun kom hjem om kvelden, var mannen borte, og barna fortalte at han hadde gått ut i bare undertøyet, og ikke kommet tilbake. Det var ingen spor i snøen, og mannen ble aldri funnet. Sagnet forteller at man kunne høre et rop i det fjerne om at «Tellef er her, han lider ingen naud».
Grensetilværelsen
For dem som bodde mellom Iveland og Vennesla, hadde denne «grensetilværelsen» en del utfordringer.
– De måtte jo for eksempel gå veldig langt for å komme på skolen. De som bodde i Paulen, måtte gå over heia for å komme til Samkom skole, og før det igjen, måtte de gå helt til Åmdal, forteller Røinås, som ble trigget til å undersøke slekta si etter en samtale han hadde med sin far noen år før han døde.
– Jeg spurte min far hvor mange søsken hans far hadde. Det visste han ikke, og dette merkelige svaret gjorde meg veldig nysgjerrig, sier den pensjonerte læreren, som selv vokste opp på Tellhaugane, like over grensa til Iveland. Hans far, Olaf, vokste opp på Kringsjå, ettersom hans far var damvokter fra 1908.
På tidlig 1900-tallet var det liv på husmannsplassene i området, og på Kringsjå var det et eget samfunn, med arbeidere på kraftstasjonen. På det meste bodde det 50–60 mennesker i det lille samfunnet på Kringsjå. Odd Magne Røinås har blitt fortalt at dette var en fin tid, der barna alltid hadde noen å leke med.
– De hadde hverandre i det lille samfunnet. Det var en helt annen tid, sier han. Hans foreldre, Olaf og Malli, møtte hverandre i Kringsjåsamfunnet. Malli kom fra Svalland, for å ha tjeneste hos en ingeniør med familie. Hun ble advart mot å reise dit, fordi noen mente det var en «uonelig» plass.
Ikke for Malli, som stortrivdes, og som fort fikk følge med Olaf, som bodde vegg i vegg med sine søsken og foreldre.
Men det var hardt arbeide for Malli, som kun fikk fri én dag mellom jul og nyttår, og da syklet hun hjem til Svalland og tilbake. Da Malli og Olaf skulle gifte seg, måtte de kjøre med drosje helt opp til Evje for å bli viet på prestens kontor. Da de kom hjem til Kringsjå, etter en lang tur over Vegusdal, var det stelt til bryllupsfest. Ifølge Mallis egen beretning, var ikke Olaf glad i selskaper, og satte seg i ganga og angret på at de hadde bedt folk.
Olaf og Malli flyttet etter hvert til Tellhaugane, hvor det også i dag bor etterkommere av disse. De fikk åtte barn. Malli ble 101,5 år gammel, og døde i 2007.
Sønnen, Odd Magne Røinås, har skrevet boka, som også inneholder en rekke bilder, for at slektninger skal kunne kjenne historien. Han har derfor bare trykket opp 200 eksemplarer, hvor nær halvparten allerede er solgt.
– Jeg gjør det ikke for å bli rik, men om noen vil kjøpe, så kan de ta kontakt med meg, sier Røinås, som legger til at Ingvald Røinås Ingebretsen har gjort et formidabelt arbeide med bildene.
God tur