Finnvegen i Grue

“Den smyg seg som ein orm i lyngen, gjennom hundre på hundre av år er den sliten ned som ei renne i grunnen. Heljarn og hestesko har sliti steinane, vårvatnet har hjelpt til med å grave ut renna. Gamle bygdevegen, den eineste tunne knutete tråden som batt skogen til bygda.”

Slik skriver Åsta Holt om Finnvegen ( også kalt Bygdevegen / Bergerstien / Gammel rideveg fra Grue til Sverige). Skogfinnene brukte vegen da de måtte til bygda for å få tak i mat og utstyr de ikke kunne skaffe seg inne i skogene, når de bar sine barn til dåpen og fraktet sine døde så de kunne gravlegges i vigslet jord. Bygdefolket dro til seters med buskapen etter denne vegen.

Går du Finnvegen vil du oppleve et snitt av hva naturen i Grue har å by på: Fredelige skogsområder med rikt dyreliv, blanke innsjøer og tjern, bratte lier og fine utsiktspunkter.

Men Finnvegen er også en kultursti: Det finnes fortsatt spor etter gamle bosettinger og setervoller, og en kan se hvilesteiner, klopper og spor etter kølbrenning og jernutvinning langs vegen. Nye Brutjennskoia er som et lite skogsarbeidermuseum å regne.

De historiske interessepunktene er avmerket på kartet, og beskrives her i retning fra vest mot øst. Det er også satt opp små informasjonstavler på de aktuelle stedene. Tar du deg tid til å kikke på dette kan turen gi innblikk i Grues bygdehistorie, i tillegg til god trim.

Strekningen mellom P-plassen ved Lindtjennet og Norsk Skogfinsk Museum i Svullrya utgjør 20 km. Men det er også mulig å dele opp ruta i kortere etapper.

Merkinga av Finnvegen har også sin historie. Stien som var i ferd med å gro igjen, ble tidlig på 70-tallet ryddet og merket med blåmalte F-er av orienteringsgruppa i Grue og Grue Finnskog Idrettslag . Senere er stien merket med Finnskogen Turistforening sitt symbol. Og nå da DNT har ansvaret for stien, blir nye skilter og merkinger gjort med DNTs symbol og godkjent farge.

Historie og kulturminner langs Finnvegen i Grue

PYNTEBEKKEN

Folk opp som kom fra skogene østpå tok gjerne en stopp her, vasket seg i bekken og greidde hår og skjegg. Det var best å gjøre et godt inntrykk når en skulle bære fram ærendet sitt i bygda.

RAUÅSEN

Noen skritt sør for stien finnes spor etter bosetting. I “Årbok for Glåmdalen 1943” forteller lærer Høgåsen om en familie fra Finnskogen som fikk bygge seg hus her etter at de hadde blitt jaget da de hadde tatt seg til rette i “Gammel-Grøsetens “setertrakter. Derfor var nok plassen rydda og egnet som bosted når familien fra Kalsjøberget, Matis Henriksen med kone og ni barn, bosatte seg her på midten av 1800-tallet.

Du kan finne kjellergropa der hovedhuset har stått, og vannkilden med en steinmur rundt noen skritt øst for kjelleren. De små steinrøysene vitner om lite åkerbruk. Hva kunne de livberge seg med i tillegg til det beskjedne jordbruket? Kanskje fikk far Matis litt tømmerhogst om vinteren og noen strøjobber på gardene nede på Tjura? Finnene kjente til kunsten med jernblestring, og kanskje er det blitt framstilt trekull i de tallrike gropene som sees spredt i området.

600 – METEREN

Like inntil stien på høyre side kan du se ei steinrøys som kan minne om en steinskigard. Men dette er ingen skigard, men en skivevoll fra skytebana som ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Standplassen lå på en liten høgde nord for bebyggelsen i Bergesida. Kjentfolk kan også finne skivevollen for 200-meteren på samme skytebane.

BEKKATEPPA

I sin tid var dette ei lita inngjerding oppdyrket av beboerne på Bekka. Guttorm Gjedtjernet, den siste oppsitteren på Bekka, fortalte at mens frosten ofte ødela avlingene på Bekka, kunne avlingene stå like fint her oppe på Teppa som lå litt høyere i terrenget. I dag kan det være vanskelig å oppdage Bekkateppa. Området ble tilplantet med gran omkring 1970. Men det er fortsatt mulig å finne steinrøyser og andre spor som viser at arealet har vært oppdyrket.

BEKKA / BEKKEN klikk her for mer informasjon

DIKTET “STIEN”

På veg ned mot Frysjøstranda krysser stien Finnskogvegen og når vi kommer ned til Frysjøstranda forsvinner den opprinnelige stien ut i Sormsvika. Her var det bygget en form for bru over den smale vika, muligens ei såkalt flåtåbru. I dag er vannstanden i Frysjøen høyere pga. regulering, og restene av brua er begravet i mudder og vann For å komme videre må du gå et par hundre meter nordover og krysse Sormsbekken over ei bru. Følg deretter skogsbilvegen en stubb sørover, for å finne igjen stien videre østover Frysjøneset og til Voldstadvika.

Bilde av Vadestedet / der brua sto i Sormsvika

FRYSJØSLETTA (bilde 28)

Folketellinga fra år 1900 beskriver tre bruk i nordenden av Frysjøen: Husmannsplassene Frysjøsletta, Sør-Voldstad og Nord-Voldstad. Frysjøsletta ligger på Vestsiden av Voldstadbekken, og familien som bodde der, Didrik og Olivia Pedersen med to døtre, utvandret til Amerika rett etter århundreskiftet. Deretter ble plassen liggende øde, husa forfalt, og i dag er naturen i ferd med å gjenerobre stedet. På nordsida av stien, litt opp, sees steinskigarden som utgjorde deler av den vestre grensa for boplassen

Ca. 400 meter nord for Frysjøsletta ligger Sør-Voldstad og Nord-Voldstad der det bodde folk fra 1823. En av dem var Karl Olsen Samuelsmoen, en kjent omgangsskolelærer i bygda. Han ble bare 25 år gammel og det fortelles at han døde av skadene han pådro seg da han skled på glattisen og brakk ryggen i det han skulle vise elevene sine hvordan et rundkast skulle utføres. Historien er gjengitt i et stykke i gamle Nordal Rolfsens Lesebok for Folkeskolen: “Husmannsgutten fra “Samuelsmomyra”.

Bilde fra steinkjelleren; Nord-Voldstad

Videre østover passerer Finnvegen Voldstadvika med rasteplassen og den nye dagsturhytta. Stien krysser så Finnskogvegen går opp bratta østover. Her er det satt opp tavler som forteller om skogsdrifta og de store skogeiendommene som grenser til Finnvegen.

Etter en halv kilometer oppover berget kommer du til enden av en bilveg. Denne stikkvegen går tvers gjennom det som var de to Voldstadhjemmene. Ta en liten avstikker nordover vegen og få med deg infotavla og den store steinkjelleren på Nord-Voldstad! Litt høyere opp synes fortsatt rester etter boplassen. Dette var i bruk som skogshusvær helt fram til under 2. verdenskrig.

Tilbake til Finnvegen går turen videre østover mot Hvilsteinen og toppen av Forkerudsberget, og over mot Skasenden. Dette høgdedraget mellom Frysjøen og Skasenden har mange navn: Voldstadberget, Holstadberget, Forkerudsberget og Hvilsteinberget.

HVILSTEINEN (bilde 8405)

Dette er én av mange “hvilesteiner” langs Finnvegen, steder der det passet å ta en pust i bakken. Og satte en først fra seg ei tung bør, kunne det være vanskelig å få den på ryggen att, særlig om en var aleine. Men fikk en satt fra seg børa høgt slik som her, kunne en bare bøye seg ned, og “tre” børa på seg når en skulle av gårde igjen.

Her er det også naturlig å stoppe av flere grunner. En kunne se seg tilbake, med utsikt til Frysjøen, etter å ha tilbakelagt noen tunge motbakker. En og annen har også funnet tid til å hugge navn og årstall i steinen. Ved Hvilsteinen skal det også ha foregått reale basketak: Det fortelles at finngubbene “knepte rygg” der i hvilepausene. Kanskje for at de ikke skulle stivne og bli frøsne, eller kanskje i ungt overmot?

Sagnet sier at steinen snur seg tre ganger når den hører kirkeklokkene, og hver gang den kjenner lukt av nystekt brød!

KLOPP

Kløvninger lagt på tvers tett i tett, bar godt over bløte og myrlendte partier Mer lettvint var det å legge kloppene på langs, men slik ble det også mindre framkommelig for dyr. Trevirket bevares godt i myra, denne kloppa er nok over 150 år gammel.

BRUTJERNSKOIA (bilde 15 + evt 17)

Den opprinnelige Brutjernskoia, ei typisk skogskoie fra omkring år 1900, lå i nordenden av tjernet. Koiene var bygd uten gulv, inventaret var en brisk - en enkel trebenk langs den ene langveggen. Denne tjente både som spiseplass og seng. Røyken fra grua slapp ut gjennom en åpning i taket. Dette var også eneste lysåpning, for vindu fantes ikke. Skogsarbeideren levde under enkle forhold; brødskalken og sirupsboksen lå i sekken, og de klærne de hadde, satt på dag som natt. Gummistøvler hadde de ikke, bare tjærebredde pluggsko og puttis (tøystrimler viklet i spiral fra anklene opp til knærne, istedenfor gamasjer).

3-400meter videre østover, på en høgde med fin utsikt ligger den nye Brutjernskoia. Tidligere skogbestyrer i Grue Bjørn Ottesen, tok initiativ til å få reist denne i 1990. Tanken var å gjenskape litt av skogsarbeiderlivet slik det artet seg den tida Finnvegen ennå var en nødvendig ferdselsveg. Jørgen Brauter var en tømmerhugger av den gamle skolen. Han hadde tilbragt mange netter i gamlekoia og han kunne gi en nøyaktig beskrivelse av utseende og inventar. På dette grunnlaget ble den nye koia bygget som en kopi av den gamle; med jordgulv, torvtak, bålplass midt i og ljore i taket. Brutjernskoia er nesten som et lite museum, med redskap og utstyr fra skogsarbeiderens hverdag tilbake i tid, og oppslag som forklarer bruken.

Den nye koia ligger på Grue kommuneskogers grunn, og tømmer til oppføring ble gitt av kommuneskogen. Ellers ble alt arbeidet utført av noen få frivillige ildsjeler.

Brutjernsoia er blitt et populært turmål både for bygdas folk og for folk utabygds fra. Grue kommune sto som eier inntil den ble overdradd til nåværende eier, DNT Finnskogen og Omegn.

Etter 30 år var det behov for å skifte taket som var blitt lekk. DNT medlemmer utførte dette på dugnad, og oppgraderte også gulvet ved å fylle på grus. Den restaurerte koia ble offisielt gjenåpnet i mai –22.

SKASENDEN

På kart fra 1719 finner vi to bebodde eiendommer her: Østre og Vestre Skasenden, beliggende på hver sin side av Skasbekken. Med skoleloven av 1860 måtte det bygges skolehus også i kretsene. Og her på Vestre Skasenden ble en av de første kretsskolene oppført i1880 årene. Huset er bygd etter det såkalte “midtkammersgrunnplanet”, med kjøkken i midten, leilighet for skolelæreren i den ene enden og skolesal i den andre. Skolehuset er i dag i privat eie, men utvendig er skolehuset lett gjenkjennelig.

Den første læreren i Skasenden kom fra Sunnmøre i 1875 og het Tormod Elias Olsen. Han var en av de siste omgangsskolelærerne, og hadde i tillegg til Skasenden skole, også undervisning ved Lystad, Monsrud og Frysjøberget skole. Foruten å være skolelærer holdt han også “oppbyggelige” møter i kretsen, og ledet seremonien når en avdød skulle synges ut fra hjemmet. I følge tjenesteuttalelser var han “en lærer med stor flid og dyktighet i forhold til sin utdannelse, og likedan utviste han gode moralske forhold”.

(bilde21)? Bilde av Elias Olsen og han andre kone, Elise Olsdatter, på trappa på Skasenden Skole.

I dag er Skasenden et populært utfartsmål, med campingplass og kafeteria (Finnskogen turistsenter), hytter, båtplasser og badestrand.

Finnvegen tar videre opp fra hovedvegen mot Svullrya noen hundre meter fra Turistsenteret. Skasberget ruver som et fjell her øst for innsjøen Skasen (266moh.) med det høgeste punktet på 581 moh. Den første kilometeren opp til Skytresetera har en stigning på ca.200 meter, så her er det mulig å få opp pulsen noen hakk!

BRATTBERGET

I øvre kanten av boplassen kan du se en gammel grunnmur, mosegrodde steinrøyser og noen små grønne flekker som bærer preg av å ha vært dyrket opp.

En husmann fra garden Jahr i Brandval ryddet denne boplassen i begynnelsen av 1800-tallet. Han utvandret senere til Amerika, og døde der 104 år gammel. Knut Luka flyttet hit på midten av 1800-tallet,og hans sønnesønn Kristian Brattberget var dens siste som bodde her fram til 1914. Brattberget ble aldri noen plass med jordbruk av betydning. I 1874 ble det satt ei tønne poteter her, og buskapen var aldri på mer enn fem geiter. Våningshuset på Brattberget ble senere tatt i bruk som fjøs på Midtsundstad på Tjura.

SKYTRESETRA

Magnus Lagabøtes landslov fra år 1274 påla bønder å dra til seters i minst to måneder om sommeren. Det var knapphet på beiteressurser, og nødvendig å regulere bruken av dem.

I området her var det hele fem setervoller og aktiv setring fram til slutten av 1800-tallet. Finnvegen var da setervegen for folk og fe fra bygda. Skytre-gardene hadde slått her til langt fram på 1900-tallet.

MERKESTEIN

Var det her Moilainen mistet sju hester? Historien forteller at en annen finngubbe ved navn Oinonen kunne trolldomskunster, og da Moilainen ville vite hvorfor han hadde drept hestene hans, og hvordan han greide det, så skapte han seg om til en bjørn. Forvandlingen skjedde langsomt og gradvis, og da Oinonen var halvt bjørn og halv mann, ble Moilainen skremt og slo han i hjel. Etter dette måtte han betale bot for mannedrap, men bare for et halvt drap – 4 daler. Men han fikk også halv skuddpremie for bjørn, 4 daler, slik at det gikk opp i opp!

Moilainen bodde i Hestbråten, litt lenger syd og øst nede i Skasberget.

SKASBERGET (“SKARSBIERGPLADSERNE”, “KASSIMAKI”)

Nå er vi framme ved en av de eldste boplassene langs Finnvegen, omtalt i kirkeboka allerede i 1739, og markert med tydelige grenser på Statens kartverk fra 1790: Et større område i nordvestre del, og to mindre områder litt lenger øst, på to sider av Finnvegen. I manntallet fra 1762 oppgis det tre husmenn i Skasberget. Nordgarden var i mange generasjoner hjemstedet for den samme slekta. Det fortelles at finngubben Pål som bodde her kunne stemme bjørn!

Og Ole Pålsen som overtok stedet fra slutten av 1700-tallet var 5.generasjons etterkommer av Peder Larsen Raisanen, en av de første finnene som bosatte seg på norsk side av grensa.

Under 2.verdenskrig (da offentlige fester var forbudt) var husmannsstua på Sørgarden rdeKlara og Emil Vestli, en hemmelig festplass der ungdommen møttes, danset og drakk!

BLESTERGROP (bilde:2 jpg)

Jernutvinning fra myrmalm er kjent i Norge helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning, og stedvis ble metoden praktisert fram til 1800-tallet. Helt fram til 1970-tallet var denne gropa godt synlig, og en kunne finne slaggklumper her. Blestergroper kan lett forveksles med dyregraver.

Finnene var flinke smeder og kongen trengte våpen. Det var nok èn av grunnene til at finnene var velkomne til å bosette seg i skogene i Värmland, der myrene hadde rike jernforekomster. Jønnmyra kalles den store myra som ligger inntil denne blesterplassen. Den rustrøde fargen på vannet avslørte innholdet av malmforekomstene. Malmen lå på varierende dybde og ble lokalisert ved hjelp av spyd som ble stukket ned i myra. Malmen ble gravd opp og lagt til tørk, og vasket og renset for slam og jord.

For å få smeltet jern ut av myrmalmen måtte temperaturen opp i 6-700 grader. Blesterovnen var en enkel innretning til dette: Ei steinsatt grop der bunn og sider ble murt sammen med leire.

For å oppnå tilstrekkelig høy temperatur trengtes kull, og i nærområdet finner vi flere større og mindre forseggjorte groper. Kan det være såkalte trekullmiler? I disse ble veden brent med liten tilgang på luft, og til slutt ble resultatet en haug med kull i botnen av mila.

I blesterovnen brukte de blåsebelger på trekullet (jf. smiubelger), og når temperaturen var høy nok ble småknust myrmalm drysset ned i ildmørja. Etter hvert ble jernet utfelt, det ble kalt jernsvamp eller “lupp”. “Luppen” ble så lagt på ei steinhelle eller en ambolt, og med en hammer ble slagget hamret ut av jernet, kalt sveising. Den siste prosessen på blesterplassen var å kløyve jernklumpene i to eller flere, dog slik at de fortsatt hang sammen. Dette gjorde transporten med kløv og videre bearbeiding enklere.

Den siste del av prosessen foregikk i "smiua” og resulterte i to typer jern:”Fellujern” som hadde best kvalitet og ble brukt til redskaper, og “emnesjern” av litt dårligere kvalitet som ble brukt til betalingsmiddel, “jernpenger”.

Siste delen av Finnvegen