Frodig tur til Engesland kobbergruver - med kulturminnebeskrivelse

Se nederst i beskrivelsen her egen kulturminnebeskrivelse av gruva

Innledning
Enkel tur som passer godt også for barn. Spennende med gruve som mål. Ta med lommelykt. Stibeskrivelse 

Parker i vestdelen av p plassen ved Kjåvann. På andre siden av fylkesveien går skauveien du skal ta. Den går parallelt med bilveien ca 100 meter. Fortsett ca 0,5 km og ta første vei til høyre. Forøvrig eneste veivalget på turen. Følg den tydelige stien rett frem i myrlendt og vakkert terreng. Så går stien mot høyre og etterhvert ser du den første gruva. Ca 50 m lenger borte ligger en annen inngang som det er lettere å gå inn i. Gå tilbake samme sted. 

LITT MER OM GRUVENE
Kobbergruva i Engeland Skog (Kilde: Vennesla Historielag sitt årsskrift 1992)
Et stykke nord for Kjåvann er ei kobbergruve. Gruva ligger i et dalføre og kan være litt vanskelig å finne hvis en ikke er kjent eller har kart til å hjelpe seg med. Her er to gruveganger, og foran den ene er det en synk som er fylt med vann. Synken er flere meter dyp. Vi vet ikke når gruvedriften etter kobber ble startet opp, men det var virksomhet her noen somre helt i begynnelsen av 1900-tallet. Rundt 1905 var det 10 mann som arbeidet i gruva. Noen reiste hjem etter endt arbeidsdag, andre overnattet i ei lita brakke like ved gruva. I dag er det bare murene igjen av koia. Driften ble innstilt fram til 1917, da det ble satt i gang prøvedrift i gruva. Malmen ble sendt til Røros for å smeltes, men prosjektet ble avsluttet etter kort tid. Fig. 20. Gårdssag på Eikeland Fig. 21. Kalkspatgruve Røssprekka. Fig. 22. Kobbergruve Engeland. Kulturminneplan vedtatt 20.04.2017
27 Kvarts og feltspatgruver 

Ved Reiersdal var det også kvarts og feltspatgruver.
Mangler kartfesting. Feltspatgruve på Engeland Gruva ligger øst for gården på Engeland, og det er godt synlige spor etter gruvedrifta. Kilde: Vennesla Historielag) 

Kobbergruva i Engeland skog - av Olaf Ingebretsen

Et stykke vei nord for Kjåvann, like i nærheten av de gamle kommunegrensene mellom Øvrebø, Hægeland og Vennesla ligger Engeland gruver. Noe utenfor allfarvei og et godt stykke fra de mest brukte løypetraseene.

Den ligger litt bortgjemt og kan være vanskelig å finne dersom man ikke er lokalkjent i området. De fleste har dumpet på den ved en ren tilfeldighet. Gruva ligger i et lite dalføre, avgrenset mot nord i en forholdsvis steil fjellvegg. Her er det to innslag. Foran den ene inngangen er det en synk. Den er fylt med vann, og det er noe av det mest bemerkelsesverdige. Vannet har en intens irrgrønn farge. Fargen er så sterk at det bare er mulig å se noen få cm ned i dypet. Det er derfor vanskelig å si noe om hvor dyp den er, eller om det er flere gruveganger ned i synken. Mot øst ligger det en steinfylling som forteller om virksomhet og slit i gamle dager. Når gruva var i drift første gangen er vanskelig å tidfeste, men det var full virksomhet i noen år rundt århundreskiftet. Driften foregikk i sommerhalvåret og det var kobbermalm som ble brutt ut. Forekomstene var neppe drivverdige, for etter noen sesongers drift stilnet virksomheten av.

Under første verdenskrig økte etterspørselen etter malm. Prisene gikk i været og omkring 1917 ble satt i gang prøvedrift i gruva. Det fortelles at det var en svenske som forsøkte seg. Navnet er ikke kjent, men han hadde store planer. Det skulle bl.a. bygges en taubane ned til jernbanestasjonen på Røyknes for transport av malm. Under prøvedriften ble endel malm sendt til Røros for å prøvesmeltes ved kobberverket der. Hele prosjektet ble etter kort tid innstilt. Gruva og virksomheten gikk i «glemmeboka» i mange år. Freden ble bare brutt av en og annen vandrer som tilfeldigvis kom over den.

I 1963 ble det litt liv omkring gruva igjen. Mest i spaltene i vår egen lokalavis, Venneslaposten. Bladets redaktør Jørgen Aas hadde ved en tilfeldighet dumpet bort i gruva under en av sine skogsturer. «Kobbergruve i sentrum av den nye Vennesla kommune» skrev avisen med fete typer. Det fulgte en rekke artikler i avisen. De fleste munnet ut i spekulasjoner om gruva var drivverdig med ny og moderne teknikk. Om det var avisens engasjement som var utslagsgivende skal være usagt, men noen år senere ble det gjennomført en grundig geologisk undersøkelse. På den tiden var Jon Loland, Skarpengland og Torkjel Brandsdal, Hornnes eiere av forekomstene i gruva. Undersøkelsen ble gjennomført etter initiativ fra eierne. Feltarbeidet ble foretatt av geologistudenter fra Universitetet i Oslo under ledelse av Falconbridge Nikk.elverk A/S, Kristiansand. Med grunnlag i feltundersøkelsene ble det utarbeidet en fyldig rapport som i dag ligger i Bergvesenets rapportarkiv i Trondheim. Rapporten viste neppe at det var forekomster som kunne gi grunnlag for fornyet drift, for det ble med undersøkelsen.

Interessen omkring gruva er idag mest av lokalhistorisk karakter, og som mål for turvandrere. 

Venneslapostens engasjement ligger 30 år tilbake i tid. På den tiden var det fremdeles folk som hadde hatt sitt arbeid i gruva. En av disse var Ola Bjørndalen på Kvarstein. Venneslaposten brakte et lengre intervju med Bjørndalen og det er først og fremst på grunn av disse samtalene at man i dag vet noe om arbeidsforholdene og driften i gruva. I 1963 var Bjørndalen 75 år. Han fortalte dette til Venneslaposten. «Jeg mener at jeg var 17-18 år den gangen. Det må ha vært i 1906-06. Det så ut som det hadde vært gruvedrift der tidligere slik at det var en gammel gruve som ble gjenåpnet. Når driften begynte første gang vet jeg ikke. Det må ha vært lenge før min tid. 

Arbeidsstokken omkring 1905: Vi var ihvertfall 10 mann som arbeidet der og som jeg fremdeles husker navnene på. Det var folk både fra Øvrebø, Hægeland og Vennesla. Fra Vennesla var det Elias Rønningen, Thomas Røynås og Olav Bakkan. Fra Øvrebø var det Kristian Iglebekk, Bernt Vormbrokka, Nils Engeland og smeden Syvert Almen. Fra Hægeland var det meg selv, Ånen Løyning og Olav Løyning. Det var også en ung gutt som var med av og til, men han kan jeg ikke huske navnet på. I tillegg var det en venneslamann som sørget for transporten av dynamitt og annet nødvendige utstyr. Han kan jeg heller ikke huske navnet på. Malmtransporten og arbeidsledelse Malmen ble kjørt på slede ned til Kjåvann, og derfra var det en skanglete kjerrevei som ble brukt til transporten videre. 

Anlegget ble ledet av en ingeniør som het Reitan. Jeg vet ikke hvor han var fra, men han bodde på Drivenes. Det er i grunnen lite jeg kan fortelle om han. Ved gruva oppholdt han seg bare av og til. 

Skorstein for dynamittrøyken
Det var en synk på 10-12 meter, og fra den gikk det inn en sidegang. Det var også et tunnelinnslag over bakken. Det gikk omtrent 20 meter inn i fjellet da jeg arbeidet der. Over synken var det en plattform med heisekran. Fra plattformen førte det en stige ned til bunnen av synken. Etter hvert som vi kom dypere inn i fjellet ble det vanskeligere å få dynamittrøyken ut etter sprengningen. Noe ventilasjonsanlegg var det ikke. Men så ble det satt opp en høy skorstein på plattformen, og det hjalp ganske godt. På plattformen var det også montert en pumpe. Det samlet seg ganske fort mye vann i synken. Til å begynne med ble vannet heist opp i tønner, men det ble for tungvint. Derfor ble det montert en hånddreven pumpe. I nærheten av synken stod smia, og litt lenger borte stod brakka. Det var ikke rare greiene, bare et rom. Her kokte vi maten, spiste og sov. 

Gikk på ski om faktisk også om sommeren
Selv bodde jeg hjemme på Bjørndal ved Løyningsvannet. Det er ikke så svært langt borte, så jeg gikk over heia hver dag. Det var flere av de andre som også bodde hjemme. En av dem som gikk hjem var dag var Nils Engeland. Han gikk på ski også om sommeren. Det kom seg av at han hadde en stiv fot, og det var vanskelig for ham å ta seg frem i ulendt terreng. Han måtte best mulig følge myrdragene, og de var så blaute at han måtte bruke ski. Syvert Almen, smeden vår, hadde også en stiv fot, men han hadde en egen evne til å ta seg frem, så det gikk fint likevel. Hvor mange som bodde fast i brakka husker jeg ikke nå, men hvis jeg ikke husker feil var det fire køyer med plass ti to mann i hver køy. Midt i taket hang det ei parafinlampe. 

Med karbidlampe, trillebåre og slegge
I gruvegangene var det nødvendig med lys hele dagen, og her brukte vi karbidlamper, husker jeg. Alt arbeid ble utført med håndemakt. Inne i gruva ble det boret med handbor og meisel. Malm og gråstein - det var nå mest av den vil jeg tro - ble trillet ut. Fra synken ble den lastet opp i en tønne og heist opp. Det var tunge saker, og det måtte være to mann ved sveiven. Heisen var av enklest slag, med vaier og bom. Etter at steinmassene var brakt ut i dagen ble de knust med slegge. Malmen ble sortert ut og resten ble kjørt på fyllingen. Arbeidet var tungt, og dagene var lange. Jeg husker ikke hvor mye jeg hadde i lønn. Vi som arbeidet ute hadde timelønn, men de som arbeidet med boring og sprengning hadde betaling for boremeteren. Lønna må ha vært tilfredsstillende etter den tids målestokk, men kravene var ikke så store· den gangen. Jeg husker ikke hvor lange dagsverkene var, men de var på minst 10 timer. Jeg tror ikke vi arbeidet så mye som 12 timer om dagen.

Jobbet med litt av hvert
Jeg arbeidet med litt av hvert, bl.a. fylte jeg stein i tønna, pumpa opp vann og trilla stein. Jeg husker ikke så nøye hva de andre arbeidet med, men Olav Bakken og Bernt Vormbrokka var blant dem som boret og sprengte. Kristian Iglebekk var en av dem som stod for steinknusingen. Det var svært tungt å heise opp steinen, så den jobben bytta vi på. 

Det var ingen ulykker
Selv om arbeidet var både tungt og vanskelig kan jeg ikke minnes at det hendte noen alvorlige ulykker mens jeg arbeidet der. Fjellet var for øvrig svært fast, så noen rasfare var det ikke. Jeg hørte aldri noe om avkastningen. Jeg arbeidet der forresten bare et par sesonger. Driften ble så vidt jeg vet innstilt om vinteren. Når driften til sist opphørte, så var det selvsagt fordi det var ulønnsomt å drive. Om man i dag med moderne utstyr og maskiner kunne drive i større målestokk og mer rasjonelt, er en annen sak,» slutter samtalen med Ola Bjørndalen. Det var den gang for 30 år siden.

Noen få år etterpå ble det, som nevnt i innledningen, gjennomført en større geologisk undersøkelse, men fremdeles rår freden i Engeland skog. Gruva er vel verd et besøk. Særlig en fin sommerdag. Da kan man sette seg ned og se på steinfyllingene og meditere over farne slekters slit i kobbergruva. Lar du fantasien få fritt spillerom, kan du kanskje fremdeles fornemme feiselslagene og gny var verktøybruk dypt inne i gruvegangene.

God tur