Fottur rundt Adalstjernet (Historisk tursti 8)

Denne historiske turen gir deg to alternativer. Hovedruten er en tur på cirka 4 km, og vises med en heltrukken linje på kartet. Alternativ trasé er cirka 5 km og vises med stiplet linje. Begge er lette å gå, men egner seg ikke for barnevogn. Sommeren 2025 ble det er lagt ut nye gangbaner i de fuktige områdene rundt Adalstjern. Dette ble gjort av DNT Horten med støtte fra Statsforvalteren.

Vi anbefaler at du starter denne turen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Der er det normalt rikelig med parkeringsplasser, og spesielt når det ikke er undervisning.

Denne turbeskrivelsen ble først forfattet i 1995 av Odd Kristian Larsen. Hovedruten er skrevet og ble revidert av Jørn Nyberg i 2023, og deretter revidert på nytt i august 2025. Teksten er redigert av Ragnar Branæs. De historiske turstiene i Horten er et samarbeide mellom Borre Historielag, Horten kommune og DNT Horten.

Merk

Adalstjern er eneste gjenværende myrtjern på selve raet gjennom Vestfold. I 2006 ble hele området fredet som naturreservat. Verneområdet omfatter selve tjernet, myrområdene rundt tjernet og det meste av den gamle bøkeskogen i nord. Det er lov å plukke bær og sanke sopp i området, men det er forbudt å tenne bål, sanke ved, sette opp telt eller forsøple på noen måte. Sykling og bruk av hest er ikke tillatt utenom vei. Hund skal være i bånd hele året.

1. Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Universitetet i Sørøst-Norge (USN) tok i bruk sine første bygninger her i 1991. Universitetsbygget rommer også Bakkenteigen kulturhus fra samme år. USN har en forskningspark for et bredt spektrum av anvendt forskning og innovasjon.

Arkeologisk konsekvensutredning i forbindelse med utbyggingen avslørte interessante fornminner, blant annet et urnegravfelt like nord for studentboligen Fagerlund. Keramikkurnene er fylt med bein og trekull og nedsatt i groper på flatmark. Dette er svært sjeldne funn, mest kjent fra yngre bronsealder til før-romersk jernalder, det vil si fra år 1700 til 500 fvt. Det er også funnet stolpehull etter hus i åkermark i det samme området.

2. Adalstjern

Adalstjern ligger på toppen av raet 71 meter over havet. Tjernet er dannet ved at havvann ble avsnørt ved landhevningen etter siste istid. Myrvannet er omkranset av torvmoser. I et område i øst vokser takrør som vitner om næringsrikt tilsig. Det åpne vannspeilet vil lukke seg litt etter litt når torvmosene vokser inn fra kantene. Dybden ned til marin leirbunn er 3 til 4 meter. Bunnvannet er surt og svært oksygenfattig. Organisk materiale brytes derfor svært sakte ned, og myrbunnen er som et historisk skattkammer. Pollenkorn og andre organismer som faller i myra konserveres lag på lag i bunnsedimentene. I kjerneprøver av sedimenter kan man ut fra dybde og tidsbestemmelse fastslå hva som vokste rundt og levde i tjernet i tidligere tider.

Adalstjern var naturlig fisketomt, men de fremmede fiskeartene sørv og suter er registrert i 2009 og 2015. Fiskene regnes som en trussel mot amfibiene i området.

3. Bøkeskogen

Det meste av bøkeskogen er fredet. Pollenprøver fra Adalstjern viser at bøken kom hit cirka år 650. Dette er den eldste datering av bøkeinnvandring til Norge, så dette er Norges eldste bøkeskog. Bøk er vindpollinerte og sambu. Det betyr at det er egne hunn- og hannblomster, men de sitter på samme tre. Bøk er varmekjær og den kom trolig hit fra Danmark eller Syd-Sverige, og mest sannsynlig med mennesker. Det tette bladverket slipper lite lys ned til skogbunnen, som derfor får en relativt fattig bunnvegetasjon. Nøtter har vært ristet, malt og brukt som kaffeerstatning og vært brukt som grisefor. Ubehandlede nøtter er svakt giftige, og inntak av større mengder kan gi ubehag. Bøkeveden er lys, uten smak og relativt myk. Den brukes blant annet til møbler, kjøkkenredskaper og ispinner. Bøkeskogen er cirka 80 dekar stor.

4. Glenne senter

Glenne senter ble drevet som et kompetansesenter for autisme av Sykehuset i Vestfold. Stedet brukes etter 2023 til andre formål.

5. Tonsåsen

Tonsåsen er et storslagent utsiktspunkt. Det har vært sterke synspunkter for og imot utbygging av dette opprinnelige skogsområdet til boligområde.

6. Gården Lørje

Denne gården beskrives fra 1575, men er trolig mye eldre. Gården ble delt i 1816. Delen som ble fraskilt fikk navnet Nedre Lørje, den opprinnelige delen Øvre Lørje. Navnet er omgjort til Lørge i nyere tid. Det har vært drevet sagbruk i elva nedenfor siden 1575, og mølle trolig enda tidligere. I dag er det gårdsdrift og oppdrett og opptrening av travhester på Lørge.

Når du passerer Lørge har du to valg:

1. Du kan prøve å finne veien til Adalsbekken (post 10) og deretter ta runden på grusveien om post 11 til 17.
2. Du kan ta hovedstien direkte til Adalstjern (post 7 til 9).

7. Idyll

På høyden til venstre ligger stedet hvor gartner Schjøll hadde sin plantesamling, det var spesielt mange vakre bartrær. Komponisten Jostein Sætre har nå overtatt stedet. Dette er en idyll i skogen, her er det fin natur og vakre bygninger. Merk forøvrig at området er privat.

8. Rehabilitering

Nå vil du fortsette gjennom en flott skog, og tar etter hvert til venstre (østover) etter å ha passert en bekk over liten bro. Stien dreier videre til høyre på sydsiden av tjernet.

Tjernet var i tidligere tider grøftet og vannstanden senket. Større områder tørket da ut og leveområdene for artene ble mindre. Samtidig økte utslippene av CO2 fra de tørre områdene. I 2021 ble det derfor i regi av statsforvalteren satt i gang restaureringstiltak av myrområdet. Hensikten var å sette området tilbake til tilnærmet det opprinnelige miljøet, ivareta artsmangfoldet og redusere utslipp av CO2.

Vannstanden ble hevet. Grøftene etter torvuttak tettet med torv. Trær bruker mye vann og derfor ble mange fjernet. Når vannstanden øker minker nedbrytingen av torv og dermed blir det mindre utslipp av CO2. De naturlige artene på myra får bedre levevilkår og det biologiske mangfoldet blir bedre ivaretatt.

Visste du at norske myrer lagrer på ca. 5% av landarealet like mye CO2 som Norges årlige utslipp av klimagasser i 66 år? Det er derfor svært viktig å ta vare på myrområdene våre.

9. Torvuttak

Det gamle kulturlandskapet forteller sin egen historie, og minner oss om hvordan menneskelig aktivitet har preget både skog og myr gjennom tidene. Fram til 1960-tallet ble det stukket torv i kanten sør og sørvest for myra. I tilknytning til dette ble det gravd nærmere 5 km med dreneringsgrøfter og utløpet fra tjernet i vest ble senket ca.50 cm. Dermed sank grunnvannet og tjernet ble mindre. Dette var for at torvstrølaget kunne ta ut mer torv. Torven ble tørket og brukt til strø i fjøs og stall. Dessuten ble myra nordvest for tjernet grøftet for å øke veksten av tømmer. Da Adal Torvstrølag ble oppløst i 1967 kjøpte staten mesteparten av myra til fredningsformål.

Restaureringstiltakene i 2021-2022 har hevet vannstanden og bedret forholdene i økosystemet. De aller fleste myrene i Vestfold er i dag enten fullt oppdyrket, grøftet for skogproduksjon eller uttak av torv. Adalstjern er eneste gjenværende myrtjern på Raet gjennom Vestfold. Derfor er det særs viktig å ivareta dette området.

10. Adalsbekken

Tar du avstikkeren i ulendt terreng ned til Adalsbekken kan du finne restene av en murdemning. Historien forteller at Borrepresten Nils Hansen bygde sagdemning i 1575. Demningen ble restaurert 1917-18, og var vannreservoar for Sandemølla. Sam Eyde hadde da eierinteresse i Sande sag og mølle. Demningen ble ulovlig sprengt i 1976. Det finnes også rester etter en annen demning i nærheten. Trestokker er der slått ned i elvebunnen. Denne demningen (Kimestad sagdemning) ble tatt av flom i 1617. Den ble bygget opp igjen, men på ny ødelagt av flom i 1627. Etter det ble den ikke gjenoppbygd. Litt lengre nede, på den andre siden av bekken, finnes rester av ei hustuft etter møllerstua Dalen. En møller med familie bodde der til ca. 1875. Stua ble revet og flyttet. I elvebunnen er det rester etter kvernsteiner. Enda litt lengre nede er det rester etter en demning til det som var Nedre Lørjes sag og kvern.

På denne strekningen er Adalsbekken bedre tilgjengelig fra vestsiden. Hvis du ved en annen anledning lar turen gå på den siden av bekken, kan du ta de nevnte kulturminner nærmere i øyesyn.

11. Gravhauger

Her ligger kanskje to-tre gravhauger nordvest for veien. De er ikke ordentlig gransket.

12. Kimestad

Kimestad er en gammel gård med historie fra 1400-tallet. Den var blant annet enkesete i mer enn 100 år for Sem kirkes presteembete. Gården hadde både kvern og sag i Adalselva først på 16-hundretallet.

13. Gravhaug

Det ligger en liten gravhaug midt i beiteområdet.

14. Østre Adal

Østre Adal heter gårdene på sydsiden av veien. Dette var tidligere ett bruk, men ble delt i 1842. Borre kirke hadde part i gården allerede i 1398. Det var flere partseiere samtidig opp igjennom århundrene. Dette er nok et av Borres eldste gårdsbruk. Gravhaugene som ligger øst for gårdene kan tyde på permanent bosetning helt fra eldre jernalder.

15. Kulturminnefelt

Her kan du se en gravhaug på nordsiden av veien. Veigrøften har kuttet en tredel av et fredet kulturminne. Følger du stien som går inn i skogen mot syd, kommer man straks til et gravfelt med fem hauger. Videre langs åsryggen mot gården Læret kan du se flere kulturminner i form av gravhauger. De fleste finnes på vestsiden langs åsryggen. Med 29 hauger og en hulvei er dette Borres nest største kulturminnefelt. Alderen regnes å være fra folkevandringstiden, merovingertiden, årene 400-800 evt.

16. Skogødegård

Her ser du en mindre landtunge som stikker ut i jordkanten midt på østsiden av jordet. Her har det stått et hus. Det kan ha vært den forsvunne skogødegården Schaflestad eller Skravlestad, som først var underlagt Kimestad og siden Gunnerød.

17. Friberg

Friberg er navnet på et mindre bruk, etter at eieren av Østre Adal, kaptein Gouth, i 1759 solgte Østre Adal og tok igjen en part som skulle være fritt.