Adalsborgen, Horten Historisk Tursti 4B

Stien er ca 2 km lang (fram og tilbake). Den er lettgått, unntatt opp- og nedstigningen til Adalsborgen.

Turbeskrivelsen er skrevet av Odd Kristian Larsen i 2014. Opplegget er et samarbeide mellom Borre historielag, Horten kommune og Horten og Omegn Turistforening.

Turbeskrivelsen har referanser til tallene i bildekartet som er bilde nummer 2 i bildekarusellen over.

Generelt.
Denne turstien omfatter Adalsborgen med beskrivelse av adkomst til borgen. Den henger sammen med Tursti 4A Reirborgen.

Det er funnet rester etter ca. 300 bygdeborger i landet, trolig har det vært flere. I Horten kommune finner vi rester av 3 bygdeborger: Skaanevetan, Adalsborgen og Reirborgen. Trolig ble disse borgene, som de fleste andre bygdeborger, bygd under folkevandringstiden, dvs. år 400- 600 e. Kr. Hva angår steinalderlokaliteter i Horten kommune er det nyttig å huske på at strandlinjen den gang lå langt høyere, ca 50-60 m over nåtidens strandlinje. Steinalderfolkene på Skoppum bodde således nær sjøen.

1. Start.
Vi er nå ved FV666 ca. 150 meter øst for der veien munner ut på RV19. Disse to veiene går her parallelt. Vi tar nå en grusvei som svinger ned og under RV19. Bekken som tidligere rant her er nå lagt i rør.Vannet her kommer nå ut i et oppdemmet vann som en tid ble brukt til oppdrett av ørret.

2. Veidele.
Veien deler seg oppe i bakken. Vi tar først en tur på veien som går til venstre. Her ved vannet har beverkolonier stor aktivitet. Ta en avstikker ned langs vannet for å se.

3. Tysk anleggsvei.
Vi går videre på en vei som ble anlagt under den 2. verdenskrig. Tyskerne sprengte ut store steinblokker av borgåsens høye og bratte østside som du nå går under. Steinen ble brukt til tanksperring på jordet opp fra stranda ved gamle Steinbrygga på Borre. Steinhinderet gikk på nordsiden av Borre kirke og ned i retning mot Borrevannet. Etter krigen ble steinen brukt til molobygging av ny båthavn på Steinbrygga. Veien ender i en snuplass og går videre som sti sydover i skogen. Stien videre kan gi deg fine naturopplevelser. Her i randsonen øst og syd for borgåsen finnes tufter etter stuebebyggelser for småkorsfolk. Navn som «Kuskestua», «Susingstua» og Nils Børjerstua» (kan påvises). I dette området finnes også fossile dyrkingsspor. Det er også registrert mange steinalderfunn rundt borgen i 50-80 meters høyde etter den tids strandlinje.

4. Oppstigning.
Vi går tilbake til der veien delte seg. Vi går opp til høyre. Veien går fort over i et tråkk eller sti som igjen deler seg. Vi følger stien til venstre. Den fører oss inn mot en mulig klatreoppstigning til borgens vestre platå, den største delen av Adalsborgen. Den har også navnet «Børjærn». Dette er et navn som også er brukt på andre bygdeborger, f. eks. i Lågendalen. Adalsborgen regnes som den fineste i Vestfold.

5. Platå.
Du kommer nå opp på et platå som er skjermet rundt av en fjellkam. Tenk deg dette platå uten trær. Det ville vært et ypperlig sted som opphold for mennesker og husdyr i en kortere periode.

6. Letteste adkomst til borgen.
Vi følger et tråkk mot øst (venstre). Her deler tråkket seg. Det til venstre er en snarvei til det høyeste stedet på borgen, men vi går her rett mot syd og kommer ned på et skrånende åpnet platå. Her mot syd er det den eneste muligheten for adkomst både for mennesker og husdyr.

7. Festningsmurer.
Her hvor terrenget skråner ned i en bøkeskog mot syd og vest ser vi den utraste enorme festningsmuren. Den strekker seg i øst/vest retning i ca. 80-90 meter. Det er liknende murer i samme retning over på den østre delen av borgen. Her ser vi stengte fjellkløfter i mer skrånende bergsider.

Den lengste muren avsluttes ute på fjellkanten mot vest. Det kan se ut for å være tre parallelle murer som har rast sammen. Arkeologer mener at muren kan ha vært fundament for trepalisader som igjen vil gi et høyt forsvarsverk. Legg også merke til noen runde groper i muren. Hva kan dette ha vært til? Vi blir betatt av hvor visuelt imponerende dette må ha vært, selv nå etter mer enn 1500 år, kanskje i utrast tilstand.

8. Bøkeskog.
Går du ut gjennom åpningen i muren kan du gå ned gjennom bøkeskogen. Du finner et tråkk mot syd som går over i en mer markant sti som igjen går over til et gammelt veifar. Her kan du gå helt frem til Solerødveien i syd.

9. Til borgens østre del.
Vi skal over på borgens østre del og til det høyeste nivået. Vi går ut av muren og bøyer straks av mot øst (venstre), passerer en bergknaus og går opp bakken mot nord.

10. Kløft.
Vi kommer da opp i en fjelldal eller kløft mellom to koller. Denne kløfta går i nord/syd retning. Vi passerer inn gjennom en ny forsvarsmur. Den har også de merkelige runde gropene i hver ende inn mot bergveggene. Kløfta, eller dalen, er flat i bunnen og har en sperremur i den nordre enden. Arkeologer som har vært her har tenkt seg at det her har vært et ideelt sted å stenge inne bufe (for natten).

11. Loddrett østre fjellvegg.
Vi går ut av dalkløfta og finner straks et tråkk som snor seg ut på kanten mot øst. Her ser vi ned i den loddrette østre fjellsiden (tidligere omtalt for uttak av stein under 2. verdenskrig). Men vi vil opp på det høyeste punktet som er 108 m.o.h. Vi finner stien opp. Her har Turistforeningen tilrettelagt for kos og hvile.

12. Toppen av borgen.
Anlegget har aldri vært vitenskapelig undersøkt, bare besiktiget av arkeologer. Den gamle og mest gjengse mening fra 1880 tallet om at borgen har vært et militært forsvars- eller tilfluktsanlegg har nå blitt møtt med motsigelser i nyere forskning fra andre steder. Det nevnes tilfluktssted for utmarksnæring. Skjerming av folk og fe om natten mot rovdyr, kvegtyveri som var utbredt i oldtiden. Storfe hadde enorme verdier den gang. Rituelle religiøse og annen kultisk bruk har også vært vurdert. Det er flere vektige teorier om bruken av disse anlegg. Hvordan og hvorfor?

Jeg kan tilslutt anbefale for den interesserte å lese arkeolog Tryggve Bernts masteravhandling i arkeologi gjort høsten 2012, den heter: ”Bygdeborgene - Tid for revurdering?”