7-torprunden på Finnskogen

Sju torp, to land og ett skogfinsk rike 

7-torprunden er navnet på en 8,2 km lang rundtur på svensk side i Torsby kommun - Lekvattnet, og på norsk side på Varaldskogen i Kongsvinger kommune. Som navnet forteller bringer turen deg forbi sju torp med skogfinsk opprinnelse. Her finner du alt fra Valli der bare ruinene er tilbake til Ritamäki som er det kanskje best bevarte skogfinske torpet på hele Finnskogen. Runden tar deg gjennom et tverrsnitt av Finnskogens natur- og kulturlandskap. Ferden går stort sett langs godt opptråkkede skogsstier, og det er få bløte partier. Utenom de bløte periodene kan du gå tilnærmet tørrskodd med joggesko. 

Det er to naturlige startsteder for 7-torprunden.  

På svensk side er parkeringsplassen ved sjøen Lomsen naturlig startsted. Dit kommer du ved å ta av fra hovedvegen i Lekvattnet og så følge skiltingen mot Ritamäki. Det er 10 km fra Lekvattnet til parkeringsplassen.  

På norsk side er det Lebiko som er det naturlige stedet å begynne vandringen. Dit kommer du ved å kjøre inn fra rv 200 mellom Masterud og Øiermoen. Tre veier fører inn; fra Femoen/Dragonmoen, over Viker eller fra Øierås like øst for Øiermoen. Alle veiene inn er private skogsbilveger, så vær obs på at standarden ikke alltid er tipp topp. 

Denne rundturen er beskrevet med Lebiko som start- og endepunkt for turen. På 7-torprunden benytter vi de gamle stiene som gikk mellom torpene. Finnskogleden utgjør den østligste delen av ruta. Om den kan du lese i Finnskogledens kart- og informasjonshefte. Dette heftet fåes kjøpt blant annet gjennom Finnskogen Turistforening. 

Den nordligste delen av runden (sammenfallende med Finnskogleden) ble brukt som flyktningrute under andre verdenskrig. Den ruta gikk fra Kongsvinger og fram til Kissalamp som er ett av de sju tropene vi skal gjennom. Om denne flyktningruta kan du lese i heftet "I flyktningenes fotspor" som er gitt ut av DNT Finnskogen og Omegn m.fl. Heftet er gratis. Ellers finner du hele runden inntegnet på DNT Finnskogen og Omegns turkart "Finnskogen Sør" som også er å få kjøpt bl.a. fra DNT Finnskogen og Omegn.  

Turbeskrivelse, kulturminner og historie

Lebiko Torpet er ikke av de eldste på Finnskogen, snarere tvert i mot. Vi vet at det ikke var bosetting her i 1821 da Carl Axel Gottlund gikk forbi på sin lange ferd på norsk og svensk finnskog (for mer om Gottlund; se under Lomstorp). Vi vet også at det var bebodd her i 1865, for plassen er med i den store jordbrukstellingen som ble gjennomført det året. Trolig er Lebiko bebodd fra ca 1840 og er et typisk torp fra den tida da det begynte å bli trangt på Finnskogen, og folk så seg om etter nye plasser å dyrke opp.  

Kan du tenke deg hva Lebiko betyr? At det har finsk opprinnelse er rimelig greit å høre. "Lebi" er en forvanskning av leppi som på finsk betyr treslaget or (order). Etterleddet "ko" er en fornorskning av finske "kö" som betyr skogholt. Det norske navnet blir altså Orderholtet.. Lebiko har aldri vært et selveiet bruk. I dag er det Statskog som eier Lebiko og det meste av Varaldskogen ellers. De siste beboere på Lebiko var Ole og Lina Lebiko som flyttet til Varaldgrenda i 1969. Du kan se bilde av de to på veggen inne i stua. 

Inn i stua kommer du forresten ved å skaffe deg DNTs (Den Norsk Turistforenings) standard nøkkel. Med den kan du låse opp ca 450 hytter i hele Norge, og den passer også til Svenska Turistföreningens fjellstasjoner.  

Lebiko drives i dag av DNT Finnskogen og Omegn som er tilsluttet DNT. Hytta er utstyrt med standard utstyr for en ubetjent turisthytte. Det betyr at du har alt du trenger bortsett fra sengetøy (laken, putevar, dynetrekk) eller sovepose og mat. Du finner dekketøy, stearinlys, ved, ulltepper og puter m.m. på hytta. Lebiko har 13 senger fordelt på tre soverom, og i tillegg er det 8 madrasser som kan brukes.  

DNT Finnskogen og Omegn prøver å holde innmarka i hevd ved å arrangere slåttedager hvert år. Da arrangeres også Lebiko-helga med åpent hus og matservering. 

Riksgrensa: Men vi må videre. Vi går med klokka på vår rundtur og legger veien nordøstover mot riksgrensa. Du passerer turens høyeste punkt noen hundre meter etter Lebiko. Når du passerer riksgrensen; stopp opp et øyeblikk og tenk på at her passerte kanskje så mange som 1000 flyktninger grensa og inn i friheten i løpet av andre verdenskrig. 

Vingersruta gikk inn i Sverige her. Den begynte på Grefsen stasjon i Oslo der flyktningene ble smuglet i tomme vedvogner som skulle til Kongsvinger for opplasting. På Norsenga i Kongsvinger, der dagens tømmerterminal ligger, ble flyktningene lastet av og begynte på ferden inn mot grensa. Mottaksstasjonen på svensk side var Kissalamp der familien Mattsson bodde og tok i mot de som kom.  

Kissalamp: Stedet er dessverre i dag i forfall. Tar du deg tid til å rusle litt rundt på tunet og på den gamle og nesten gjenvokste innmarka, vil du se at dette var en ganske stor gård i finnskogmålestokk. Restene etter låve og fjøs er lett synlige, og den steinsatte jordkjelleren står fortsatt. Trenger du vann så finner du det i brønna bak våningshuset. Det er også nødly dersom uvær skulle overraske både i våningshuset som står åpent og i et bryggerhus. 

Kissalamp ble forretsen bosatt på siste halvdel av 1780-tallet av to brødre som kom fra Norge. I 1964 flyttet de siste herfra. Stedet er i privat eie. Du lurer kanskje på hva navnet betyr? Siste ledd "lamp" eller "lamppi" betyr tjern. "Kissa" betyr katt, så norsk/svensk navn er Kattjernet. Midt på riksgrensen noen hundre meter lenger nord ligger forresten Kissalamp (tjernet). Vi kan jo gjette at det kanskje var her folket på gården druknet sine katter og at navnet slik har oppstått. Våningshuset her er ikke noe gammelt hus, men i andre etasje kan du se sotsvarte stokker som er gjenbrukt etter røykstua som sto her opprinnelig.  

Vi snur nesten rett sørover og vandrer videre. Legg merke til det nesten sammensunkne, lille tømmerhuset på høyre hånd når du går ned bakken fra tunet. Det er opprinnelig en røykbadstu. Du kan tydelig se at de øverste stokkelagene i veggene er helt svarte av sot, men det er lenge siden noen har kunnet nyte et røykbadstubad her, dessverre. 

Røykbadstu var skogfinnenes form for badstu. Badstua består av et lite, tømret hus med en steinovn som opptar ca. en sjettedel av gulvplassen. I ene enden er det sittebenker opp langs veggen. Huset har i likhet med røykstua, ingen pipe. Man tenner opp i ovnen og slipper røyken ut i rommet. Etter at det veden er brent opp og røyken er luftet ut, er det klart for bading. Får du anledning til en gang å prøve ei røykbadstue så vil du forstå hvorfor røykbadstuelskere kaller alle andre former for badstu for "grillbadstu". Varmen i en røykbadstu er behagelig og myk selv om det er høy temperatur. Det gjør det mulig å sitte svært lenge inne i badstua.  

Vi følger nå stien/kjerrevegen mellom Kissalap, Valli og Ritamäki. Dette er det nærmeste du kommer "rekkehusbebyggelse" på Finnskogen. Her ligger gårdene så tett som det var formålstjenlig for drift. Det er nesten så de går skigard i skigard.  

Valli: Navnet Valli er vanskelig å tolke. Den eneste kjente tolkningen er at Valli er en forfinsket versjon av det svenske "vall" som på norsk betyr "voll". Stedet ble tatt i bruk rundt 1800, men historien om beboelse ble kort. Allerede i 1905 var det slutt. Da utvandret alle barna til Amerika. 

Ta deg tid til å gå in i den nydelige, steinsatte jordkjelleren som står her. Den ligger like til høyre for stien og det går tydelig tråkk ned til den. Se hvor fint steinene i hvelvingen holder hele kjelleren oppe, til tross for at mage og stor trær har funnet plass på taket! Snur du deg andre vegen vil du oppdage noe som ser ut som ei steinrøys med en stolpe med gul topp på midt i. Det er ruinen eter røykstua på Valli. "Steinrøysa" er restene etter røykovnen. 

Går du forbi ruinen og 6-70 meter ut på pynten, så får du flott utsikt østover og ser stedet Kronhalla. Når folket på Valli skulle til Lekvattnet for eksempel til kirke, passerte de Kronhalla, og var da snaut halvveis. Ferden går videre sørover til det tredje av "rekkehusene"; Ritamäki.  

Ritamäki: Ta deg tid til en stopp der stien går gjennom skigarden. Det du ser er trolig omtrent det samme som du ville sett dersom du hadde kommet denne stien for 200 år siden. Dette er Finnskogens perle. Hele innmarka og litt rundt er i dag vernet som naturreservat. Stedet eies av Lekvattnets Hembygdsförening, og det er de som holder bygninger og innmark ved like. Det er ikke noen liten jobb! 

I tillegg er Ritamäki åpen for enkel servering (smørbrød, kaker, kaffe og mineralvann) om sommeren. Den merkede stien går i dag rett ned til der dagens hus står. 

Vi anbefaler at du tar svingen oppom de gamle hustuftene helt nordøst på eiendommen. Du ser de både på grunn av nok en flott jordkjeller og på grunn av denne stolpen med gult på som står i ruinene etter våningshuset på den øvre gården på Ritamäki. Her oppe sto de opprinnelige husene på stedet. 

Den nedre gården, dagens Ritamäki, ble bygget i 1840-årene. I 1857 ble gården rammet av dysenteri og alle de fire barna døde i løpet av en uke. Senere døde også kona av samme sykdom.  

De lærde strides om hva Ritamäki betyr. På svenske kart står det ofte Ritaberg eller også Riitaberg. Det siste leddet "mäki" er greit og betyr berg, men hva med Ri(i)ta? Enkleste forklaring er kvinnenavnet Rita, men det er neppe riktig. Vi må nok søke svaret i det finske "riita" som betyr strid eller tvist. Trolig har vi å gjøre med et berg det har vært stridigheter om eiendomsretten til.  

Kommer du til Ritamäki i åpningstiden om sommeren, så spør betjeningen om stedets historie. Det står også en god del skrevet i stuegangen på hovedhuset. Men som sagt, stedet er omtrent i en slik forfatning skogfinske torp på denne størrelsen var i på 1800-tallet. Våningshuset er todelt slik det ofte er/var. Her finner du en kjøkken og kammers med ildsted med pipe i den østre delen av huset. Den vestre delen er imidlertid en intakt røykstue. Her kan du se hvordan røykovnen er bygd opp. I likhet med i røykbadstua avga denne en behagelig varme etter at røyken var luftet ut. Man trengte bare fyre opp en gang hvert døgn og oftest sjeldnere - selv om det var skikkelig kaldt ute.  

Ritamäki var bebodd fram til 1964. Det var to søsken som var de siste som flyttet herfra. Disse to var så vidt vi kjenner til, de siste som kunne snakke finsk med hverandre på Finnskogen. De brukte også røykovnen fram til de flyttet fra stedet. En stor takk til Lekvattnets Hembygdsförening som tar godt vare på torpet!  

For oss går nå ferden videre ned til Lomsen og Lomstorp. Det er to merkede alternative stier å velge mellom. De fleste velger Finnskogleden som går ut av innmarka i den sørøstre hjørnet og følger kjerrevegen ned til parkeringsplassen ved Lomsen. Den alternative traseen går ut av jordet litt lenger vest og kommer etter hvert inn på samme kjerreveg. Det går også an å korte inn runden her, men da går du glipp av Lomstorp. Det går en umerket sti over til Svartbecken. Denne går ut av jordet bare 60-70 meter nordvest for den alternative stien til Lomstorp. Stien er lett å finne og fører deg rett fram på tunet på Svartbekken. Vær oppmerksom på at du da kommer rett inn på et tun der det vanligvis bor folk hele sommeren, så vis hensyn og gå gjerne litt nord for våningshuset og inn på 7-torprunden igjen.  

Etter at du har kommet ned på parkeringsplassen ved Lomsen er det kort vei langs grusvegen opp til Lomstorp. Like før du kommer opp til torpet, ser du en grå, liten koie på venstre hånd ned mot Lomsen. Den er åpen og til fri bruk for overnatting. Koia er riktig trivelig, så husk å forlate den i samme, fine stand som du fant den.  

Lomstorp ligger fint til med utsikt sørover Lomsen. Navnet kjenner vi ikke betydningen av. Det har vært bosetting her siden slutten av 1700-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet var det også handelsbod her. Torpet ble fraflyttet rundt 1970 og er i privat eie. Fram til cirka 1900-1930 hadde mange skogfinske torp fortsatt en røykstue stående. På Lomstorp sto den nord for dagens våningshus. Du kan se bilde av den på side 83 i boka "Försvunna rökstugor" av Lars_Olof Herou og Nils Holmdahl, gitt ut av Torsby Finnkulturcentrum i 2006.  

Øverst i jordet der 7-torprunden ut i skogen igjen, står ruinene av en røykbadstu. Den var intakt fram til senvinteren 2009 da den dessverre brant ned fordi noen ubudne gjester hadde tatt seg inn og forsøkt å fyre opp. Dersom uøvde personer prøver å fyre i en røykbadstu, går det ofte som det gikk her; hele huset brenner ned. Årsaken er den intense varmen over ovnen som antenner branngasser dersom det fyres for hardt. Så dessverre har vi ikke lenger anledning til å se en "ekte" røykbadstu langs runden vår.  

Vi nevnte så vidt Carl Axel Gottlund helt i begynnelsen av dette denne beskrivelsen. Her ved Lomstorp er det på tide å trekke ham inn i historien igjen. Gottlund var teologistudent fra Finland. Han fattet interesse for den finske utvandringen til Sverige og Norge. I 1817 la han ut på sin første reise til svenske finnskoger. 1821 dro han av gårde på nytt, og denne gangen var målet det vi i dag kaller Finnskogen; både på svensk og norsk side. Han brukte mesteparten av året 1821 på sin rundtur. Og det beste med denne turen for oss i ettertid, er at han skrev ned nøyaktige dagboknotater fra sine vandringer. 

Hele denne dagboka (som er skrevet på et litt gammelmodig svensk) er gitt ut i sin helhet av Gruetunet museum (Norsk Skogfinsk Museum) og fåes kjøpt der og hos en del lokale bokhandlere. Denne dagboka gir oss en godt innblikk i forholdene på Finnskogen den dga, selv om den jo må leses i lyset av at det er en dagbok og ingen faglig avhandling. Vi anbefaler boka varmt til deg som har lyst på å vite mer om skogfinnenes levesett og andre forhold på begynnelsen av 1800-tallet.  

Forbi Lomstorp kom Gottlund 24.oktober. Det var et forferdelig regnvær og Gottlund og hans veiviser fra grenda Spettungen sørøstover fra Lomstorp kom hit mens det begynte å mørkne. Det er ikke mye Gottlund skriver om Lomstorp (vi har her og i det følgende etter beste evne oversatt Gottlunds svensk til moderne norsk): "I torpet fant vi alt som vitnet om fattigdom og usselhet." Det var alt Gottlund skrev om Lomstorp, men vi kan jo slå følge med ham videre. Han må nødvendigvis ha gått samme vei som vi skal gå, nesten rett nordover på stien mellom Lomstorp og Svartbecken.  

Svartbecken/Mustaporro: Svartbecken ligger på en liten ås med god utsikt mot Lomsen. Utsikten var sikkert bedre før, for nå har neste all den gamle innmarka vokst igjen med skog. Dette stedet er også i privat eie. Siden ca 1995 er det gjort store forbedringer på bygningene og en del av skogen rundt husene er fjernet. Oftest er det folk her også i sommerhalvåret. Vi lar Gottlund fortelle i det han kommer fram til stedet mens mørket faller på: "Vi skyndte oss og kom til Svartbecken/Mustaporro. Der hadde de satt opp rug til tørk inne i stua. (Det var ikke uvanlig å gjøre det slik mens røykstuene var i daglig bruk). Her bodde en som hette Nikarainen som bodde sammen med sin kone, og hans sønn med sin kone, samt hans sønn igjen som var en ung kar, med sin hustru. De var nygifte og hadde også en sønn. Slik levde altså på samme sted farfar med hustru, sønn med hustru, sønnesønn med hustru og deres sønn. Og gamlefar var ennå ikke stort over 80 år. Vi fikk godt øl!"  

Litt kuriøst å nevne er at i år 1900 er en enke og hennes fire døtre registrert som drivere av torpet. De hadde da tre kuer og en hest på gården. Røykstua Gottlund var inne i er en del av dagens hovedhus på gården. Men den er helt ombygd. Bilder av røykstua slik den var, ser du på side 84 i boka "Försvunna rökstugor". Men vi må videre nordvestover mot Norge igjen, og vi slår fortsatt følge med Gottlund. På hans tur var det nå blitt skikkelig mørkt og målet for kvelden/natten var Østerby.  

Riksgrensa: Før vi kommer dit, skal vi gjøre en liten stopp på riksgrensa. Gottlund skriver en god del i sin dagbok om forholdet mellom skogfinnene og det offentlige og forskjeller mellom Norge og Sverige i hvordan øvrigheten drev sin undertrykkelse av folket. Vi blar opp i dagboka igjen og leser hva Gottlund har notert etter lengre samtaler neste dag på sin ferd videre; denne gang sammen med husbonden i Østerby: "Gubben fortalte på veien og beklagde seg over at det var strengt forbudt å tenne svedjer i skogen, slik at skogen nå vokste folk over hodet fra alle kanter. Med skogen kommer også villdyr. Bjørn har denne sommeren (1821) gjort stor skade på buskapen."  

Gottlund fortsetter så med å beskrive forskjellene mellom norsk og svensk "distriktspolitikk" anno 1821: "På svensk side har men ett mer åpent og oppblomstrende land. Man ser finnetorpene, små og store om hverandre, man ser deres små åkerlapper, deres grønne svedjer og gamle bråter. Skogen er mer uthugget og av nyere generasjon. Med ett ord; man ser overalt spor av flid og menneskehenders verk. På den norske siden derimot ser man ikke annet enn den eldgamle skogen som i sitt mørke holder dette land i samme forfatning som det har vært i flere århundrer. Dette landet ser ut som om et ikke har fulgt med tiden, men står tilbake på samme punkt som for flere hundre år siden. Her og der finnes jo ett og annet finnetorp som er blitt ryddet for lenge siden, men nå er det så kringvokst av skog at det knapt er synlig før man står inne på selve gården".  

Så fortsetter Gottlund sin beskrivelse ved å peke på forskjeller mellom styresettene i Norge og Sverige, og hvilke konsekvenser det får for den skogfinske befolkningen på begge sider av grensen: "Hva selve folket angår, så sto finnene seg mye bedre på den norske enn på den svenske siden. På norsk side var det ikke så store skatter og de var ikke så undertrykt av storfolk som på den svenske siden. På norsk side var de også mer finske. I deres hus ble det ikke snakket annet enn finsk i dagligtalen, og barna kunne det finske språket meget godt. De ble heller ikke plaget på samme måte av presteskapet som på svensk side. Vel kunne en og annen prest ergre seg over at noen skogfinske konfirmanter ikke kunne norsk, men prestene prøvde ikke, som i Sverige, med all makt å utrydde det finske språket."  

Gottlund oppsummerer det hele slik: "Forskjellen er den at på svensk side forsøker man forandre alt til bergverk og bruk (altså svi av skog i bergverksindustrien og utnytte all arbeidskraft på de store gårdene/brukene) samt gjennom dette å utsuge inntil beinet alle kringboende bønder og torpere. På norsk side derimot så fryder man seg om kan kunne se alt ombyttet til skog og gjerne også se menneskene forvandle seg til store mast-trær, som man igjen kunne avvirke og selge til engelskmennene".  

Østerby/Autiomäki: Før vi tar fatt på de 300 metrene fra grensa og fram til Østerby; ta en kikk til venstre like etter at grensa er passert. Her går en gammel, fin kjerreveg på skrå opp mot grensa igjen. Den veien ender opp i torpet Rönningen på svensk side, cirka én kilometer lenger sør. Veien er lett å følge på norsk side, langs grensegata og et stykke inn i Sverige, men etter noen hundre meter er det stopp da hogst har ødelagt veien fullstendig. På Rönningen er det kun steinrøyser og -ruiner tilbake.  

Østerby ble ryddet ca 1730 av Ole Larsen Passio. Østerby var en rimelig stor gård i Finnskog-målestokk. Det ser du hvis du tar deg tid til å vandre litt rundt omkring på den gamle innmarka. Huset som i dag er våningshus, ble bygget i mellomkrigstida. Røykstua som sto her inntil da, kan du i dag se på Glomdalsmuseet i Elverum. Låven er også av nyere dato og et bevis på at oppsitterne her prøvde å fortsette med jordbruk fram til stedet ble fraflyttet midt på 1970-tallet. Østerby er i dag i privat eie. Det finske navnet på Østerby er Autiomäki som betyr Ødegårdberget eller Ødegårdbakken.  

Vi lar Gottlund få siste ordet her på stedet. Han kom hit sent på kvelden i stummende mørke, og dette er slik han i sin dagbok beskriver møtet med Østerby og dets beboere: "Endelig kom vi fram til den ensomtliggende gården. Da jeg åpnet døra skvatt jeg tilbake av synet av så mange mennesker innenfor, i særlig grad kvinner og barn. Gulvet var fullt av barn som krøp omkring. Jeg ble snart fortalt sammenhengen: På gården bodde, foruten gubben og kjerrringa, dattera og hennes mann som hadde seks små barn samt to tjenestejenter. Men i tillegg var det her et par omvandrende familier av finsk avstamning, som uten å være gifte med hverandre, hadde fire små barn som de slepte med seg. Slik var det ikke mindre enn ti små barn og åtte voksne inne i denne lille røykstua. Barnene fikk ikke blande seg med hverandre. De fremmede holdt seg ved døra mens husfolkets barn var oppe ved gavlen, der en seng så ut til å være deres hovedrede. Folket så ikke særlig opplyst ut. Husbonden så for meg ut til å være en større skøyer enn den han hadde med seg i sitt hus. Hans svarte hår og underlige oppførsel gjorde at han ikke så særlig begavet ut. Mørkt, ekkelt og litt møkkete så det meg ut til å være i hans hus. Men jeg skjønte snart at folket her var rikt og flott. Her ble det bare snakket finsk. Barna kunne heller ikke annet språk enn finsk. Jeg fikk meg den fineste aften jeg kunne ønske meg: Godt, ferskt smør, ost av flere slag, godt brød, fåresteik og melk fylte snart bordet - alt servert på rene trefat. En bred seng, som kunne romme fem personer, ventet meg som nattelosji".  

Her tar vi farvel med Carl Axel Gottlund og tar fatt på den snaue kilometeren nordover til Lebiko. Det er nesten for sjarmøretappen å regne denne strekningen som først går gjennom gammel inn- og utmark fra Østerby, så over åpne furumoer før vi til slutt ser de gamle jordene på Lebiko åpne seg. 

Takk for turen og velkommen tilbake til 7-torprunden eller langs andre merkede og umerkede stier på Finnskogen.  

Tekst: Åsmund Skasdammen, Brandval Finnskog, 2009. 

For deg som vil vite mer: Nyttig informasjon om Finnskogen kan du finne flere steder på Internett. Se lenker!